I stjerneklart vinternyår, tusler bestefar gjerne en tur ut, rundt nova for å lette trykket før han går inn til søvnen. Tankestråler trekkes mellom mørkeblått himmelhvelv omkranset av lysglimt til den hverdagslige lille strålen. Tanker og ord flettes i stunden. Vi er alle av stjernestøv; nova er et ord for ei lita stjerne.

Ord, sammenstilling av bokstaver kan peke i mange retninger, men samles på sitt vis i en stille stund for et aldrende hode.

Nova viser til noe nytt, ei ny stjerne, «de Nova Stella» som astronomen Tycho Brahe kalte boka si. Siden stjerner er hunkjønn, ble det nova og ikke novus på latin. Brahes observasjoner endret verdensbilledet i middelalderen. Passer bra akkurat nå, når kvinner blinker til, har fått mot til å kaste sterkt lys, som dvergstjerner, novaer kan. Som kan endre verdensbilleder.

«Blinka lilla stjärna du; hur jag undrar vad du är,» tenker bestefar mens han kikker opp på stjernehimmelen, nynner videre. For bestefar er stjerner fletta inn i musikk, i sang – i korsang. Et kor som yngstedattara en gang fikk være med i, fikk stjernenavnet. NOVA. Blandakor. Igangsatt som hovedfagsprosjekt av student Anne Karin Sundal. Et kor som fortsatt bidrar med vakker sang, som øvde en stund på høgskolen der bestefar hadde sin daglige gange i noen år. Der det sannelig også forskes på velferd under samme bokstavkombinasjon; NOVA.

Det er tid for å gå rundt nova igjen og inn til sengevarmen. Hushjørnet kalles også ei nov. Nova er det utvendige hjørnet på huset der veggstokkene er lafta sammen. Når vi tar en tur rundt nova kan det være for å måle opp husstørrelsen, vårt lille revir. Kanskje pisser vi litt for å markere det, som et fjernt instinktivt ekko.

Når vi går rundt nova, er det gjerne for å være i fred, i skjul. Lette et nødvendig trykk, uten å bli iakttatt. Vel vitende om at det det ikke er alt som høver seg hvor som helst eller hvordan som helst. Men bestefar tenker nok at den lille fredelige stunden rundt nova er innafor. Ikke til sjenanse eller bry for noen. Men han sparker likevel litt snø over kremmerhuset. For sikkerhets skyld.

NOVA som stjerneforskning, musikkforskning og velferdsforskning. Eller like gjerne utøvelse: Som stjernekikking, samsang og måter å hente og dele erfaringer på. Som undring over hvordan vi ter oss. Kanskje gjenoppdagelser av store og små sammenhenger, eller til og med fliker av mer høvelige verdensbilleder.

P.S.

Den lille ettertanken over blei trykt på Klassekampens bakside 21,2.18. Idag.  Litt vemodig er det å tenke på at disse rusleturene rundt nova trolig er over. Fordi det bores og sprenges fem meter ned der jeg hadde stille stunder mot skau og stjernehimmel. Det tåler vi vel, minnene er gode. Vi lever fortsatt privilegert. De som borer og sprenger har jobb å gjøre, det virker som de jobber bra. Husene som kommer tett på der skauen var – vil kikke ned der jeg sto.

Det som er vondt å svelge – er uredelighet ved eiendomstransaksjonene som åpnet for eiendomsspekulanter. Som åpnet for nær dobbel utnytting av tomta enn avtalt ved salg. Vanskelig å svelge eiendomsspekulanter som trikser med oppmåling, utnyttingsgrad og veirett. Vanskelig å svelge Plan- og bygningsforvaltning som legger regelverk, småhusplan med krav til tilpasning, arkitektur osv. til side. Slikt jeg har skrevet om på bloggen før. Kanskje små fliker av mindre høvelige verdensbilder. Tilrettelegging for at menn med makt og penger skal kunne ha seg.

D.S.