Bestemor pakker gammelt servise nennsomt i tomesker hentet på polet. Porselenshøna til søndagsegg arvet etter en oldemor, kakefatet etter en annen. Vakre ting som har vart i generasjoner. Privilegerte er vi som har slikt å kunne ta vare på. Bør ikke klage. Kanskje vi hører til en utidsmessig generasjon som synes det kan være verdt å ta vare på noe som er vakkert og velbrukt. Vi må regne med skarpe rystelser gjennom huset når det skal sprenges tett på i disse dager. Vil gjerne at klenodiene skal overleve sprenginga, kunne overleveres.
Da vi prøvde å blåse i luren,varsle om og klage på manglende samsvar mellom antatte rystelser, plan- og regelverk overfor bygningetat og utbyggere, sa etaten at man måtte regne med reguleringer og fortetting når man bor i by. Eller kanskje det var utbyggernes advokat som sa det. Det ble vanskelig etterhvert å skille mellom etat og advokat.
Men gravmaskinkjøreren, som også skal sprenge, er en hyggelig fyr. Gjør sikkert jobben bra, skal ha til levemåten som oss alle. Ingen grunn til å skyte på ham. Han klagde litt på at veien opp hit var så smal, at det dels var ugreit brøyta. Men det er jo det da: At dette er en smal, privat vei som brøytes ujamnt. Som ikke kan gjøres breiere, og der mer enn dobling av trafikken nødvendigvis vil gjøre den farlig for skoleungene som bor her, for barnehageunger som går langs veien i flokk og følge når de skal på tur ut i skogen. Sikkerhet for unger er noe vi tenker er funksjonelt – for liv og miljø, ønsker å ivareta.
Vi, som dels er vokst opp her, har ikke helt tenkt at vi bodde i byen. Men vi har jo skjønt at byen tar oss igjen. Vi er lei for det som ble borte, gruer litt for det som kommer.
Det som ble borte, var et lite skogsområde rikt på fugleliv og smådyr, bær og sopp – et biologisk mangfold. Skulle man få plass til så mange hus mulig, måtte regelverket uansett tøyes. Skogen- og hele terrenget måtte fjernes.
Det vi får i stedet for mangfold og miljømessige kvaliteter, er en ring av store firkantede, hvite klosser med valmtak. En helt fremmed byggeform i vårt lille nærmiljø. Da bestefar så salgplansjene fra eiendomsmegleren, fikk han tanker om bygninger blåst opp på stereoider, glansa hylstre. Kropper som ga seg ut for å være noe annet enn det de er.
Formuleringene i Småhusplan og veiledninger for planen har liksom gitt oss litt andre forventninger enn det vi ser utafor huset.
I §3 Småhusplanen, heter det at:
«Hensikten med reguleringsplanen er å legge til rette for en utvikling i planområdet med bebyggelse med småhuskarakter, og å opprettholde og styrke småhusområdenes kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes estetiske, funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter knyttet til eksisterende bebyggelse, landskap, vegetasjon og biologiske mangfold.»
I veiledning til den samme planen står det:
«En videre utvikling i småhusområdene reiser andre problemstillinger enn tradisjonell feltutbygging fordi hvert tiltak medfører endringer i et allerede etablert og ofte sårbart bygningsmiljø. Dersom slike endringer skal bli vellykkede må det stilles klare krav til funksjonell, miljømessig og estetisk kvalitet i nye byggetiltak. Disse kravene retter seg både til dem som skal planlegge og gjennomføre byggetiltak, og til kommunen som skal behandle søknader. Den fysiske kvaliteten skal sikres gjennom større grad av samspill mellom nytt og eksisterende i forhold til bebyggelsesstruktur, plassering, terrengtilpasning, utforming av volum, høyde, takform og materialbruk».
Bestefar leser mye aviser, holder seg orientert, kobler bilder og inntrykk.
Gårsdagens forunderlige erfaring var overføringen av Trumps tale i Davos, en pinlig opplevelse. Etter en utrolig smiskende innledning av en gammel Davos-gründer, breiet Trump seg først og fremst som en selger av oppblåste glansbilder. Med oppfordring om å slutte opp om «våre felles verdier» knyttet til business, deregulering og mindre skatt. Kanskje best uttrykt slik vi gjorde på gamle Grorud når vi ville drite ut egospellerne på laget: «Først meg sjæl, så meg sjæl og så meg sjæl hvis det er til fordel for meg sjæl.»
Episoden minnet om en tegneseriesetripe i Dagsavisen, «Ernie» og da særlig figuren Sid og «Pirayaklubben» han er med i. Et rendyrket, karikert uttrykk for grådighet, skinnhellighet og korrupsjon. Man foregir noe – men gjør noe helt annet. Eller med Orwells skarpere formuleringer: Det som sies betyr det motsatte.
Vi skjønner at vår forståelse av planer- og reguleringsveiledninger er helt vrangsnudd. Det hadde kanskje vært lettere å forstå om man hadde lagt inn motsatte formuleringer i planene: Man behøver ikke ta hensyn til samspill mellom ny og eksisterende bebyggelselse, ikke ta hensyn til estetisk og miljømessig kvalitet, ikke ta hensyn til trafikkmiljø. Ved utvikling av småhusområder behøver man ikke ta hensyn til landskap, vegetasjon og biologisk mangfold, Utbygger trenger ikke engang varsle om mulighetene for slikt, eller søke dispensasjon. En slik forståelse forutsetter vel at planen anses som tradisjonell feltutbygging?
Innimellom vil vi kanskje forsatt blåse i en og annen lur. Helst knyttet til en utvikling der forvaltningssystemer og miljø etterhvert rigges til for deregulering, for å kunne settes i fritt finansspill til beste for de største spillerne. Mens folk flest skal ha lua i hånda. Trumpifisering, ESAfisering, fagforeningsknusing, veien det blåser. Vi har vel samme påvirkningsmulighet til skifte av vindretning som ved å slippe en fjert på høyfjellet i stiv kuling…
I det småttsomt daglige får vi forsøke å vedlikeholde og ivareta videre likevel. Glede oss over alt som er å gledes over. Det er mye. Forsøke ikke å hisse oss mer opp nå, eller la irritasjonen gå ut over sakesløse gravemaskinkjørere, bygningsarbeidere eller etterhvert nye naboer. Puste i magen igjen.