Rørosseminaret. Noen løse ettertanker etter godt lag.

Sist helg ble tilbragt i hva jeg vil kalle vennlige, inspirerende omgivelser i den gamle bergverksstaden Røros. På konferanse som inviterte til et stort tema formulert som et snodig spørsmål: «Hvem eier fornuften?.» Denne lille epistelen er forsøk på en egen liten oppsummering av hva jeg var med på, fikk ut av det.

Hva jeg, kanskje du og vi, opplever gjennom og «får ut av» et slikt møte avhenger nok av så mangt. Hva jeg nå skulle legge i «å få ut av.» Skulle det hentyde til et personlig utbytte, fortjeneste, en erfaring jeg kan bruke for å oppnå noe annet, noe bestemt? Allerede antydning om en mulig målrasjonell innramming og avgrensning av møtet. Jeg stopper opp og går en liten runde med egen umiddelbare språkbruk. Kanskje er jeg dermed også igang på et vis, med et forsøk på gjennomtenkning, oppsummering av disse dagene. Kanskje for å spore noe å ta med seg videre, eventuelt å legge til side.

For å kunne spore, bør jeg kanskje stille noen spørsmål langs en tidsakse: Før – under og etterpå. Før: Hvorfor meldte jeg meg på, hvilke forventninger hadde jeg med meg til denne møteplassen? Under: Hvilke rammer var lagt til rette for møtet, for hva vi, gjennom programmet var invitert til å snakke og tenke om slik jeg møtte det? Hvordan brukte jeg de tilrettelagte mulighetene til tenkning og samtale rundt invtiterte tema? Etterpå: Hva tenker jeg om erfaringen, møtet – hva jeg lærte? Må det ikke være slik at læring på et vis alltid dreier seg om etterpåklokskap, en viss avstand til, og sortering av noe man har vært med på? Samtidig som utførelsen, også av ettertanker, må speiles i det ugripbare her og nå – mens tanken veksler mellom før og siden? Skrevet nå – i etterkant.

Forspill

Det var min kone som oppdaget annonsen og viste meg den: «Er ikke dette noe som kan interessere deg?» Selv ville hun ikke være med. Om enn ordhag, har hun vel så mye sans for estetikk og lek, for det håndfaste og nære som for store ord. Hadde seminaret gått samtidig med Rørosmartnan hadde hun definitivt blitt med.

Jeg kikket nærmere på temaet, på programmet, googlet litt rundt og fant ut at visst var det interessant. Interessant kanskje helst fordi det passer med tanker og erfaringer jeg allerede har gjort meg, meninger jeg har. Niste jeg vel ville bringe med om jeg skulle delta. (Noe av denne nistepakka kan interesserte finne andre steder på denne sida, eksempelvis den lille teksten «Om å lage hjemmeside» skrevet da jeg forsiktig startet opp side og blogg).

Helst drar nok jeg, kanskje du og vi – til sånne møteplasser først og fremst for å få bekreftet egne synspunkter og kjepphester? For å se og bli sett? Slike behov og forventninger kan vel ingen se seg helt fri for? Men vi har kanskje også et ønske, håp om å oppdage noe nytt, kanskje teste det vi har tatt med? Uansett en vanskelig øvelse å teste egne kjepphester.

Sjekk av deltakerlista viste at de fleste var ukjente for meg, noen kjente jeg litt fra før og ville sikkert være hyggelig å treffe.

Programmet antydet temaer og innledere som kunne være spennende. Mange parallelle delseminarer. Man måtte, ved påmelding, krysse av for hvilke man ville delta på. Jeg var sterkt i tvil, alt var interessant. Hvordan prioritere mellom delemner med overskriftene: Kulturen – Økonomien – Loven – Politikken – Miljøet første dag.? Hvor alle temaer, slik jeg oppfatter det ikke bare er svære og åpne, men henger sammen på mange måter? I koblingene mellom det «sanne, det gode og det skjønne» ante jeg et visst tyngdepunkt i relasjonen mellom det «gode og sanne» i første dags parallelle seminarer.

Etter mye tvil krysset jeg av for «økonomien.» Hvorfor? Fordi økonomien etter min forståelse, i dagens rådende tapning er i ferd med å fortrenge andre rasjonalitetsformer. Setter premisser for de handlings- og mulighetsrom som gis oss for vårt daglige virke. En bestemt økonomisk rasjonalitet som samfunnets bærende tro og fornuft, som gir retning for våre handlings- og produksjonsformer. Som jeg tror det er nødvendig å utfordre, sette i spill.

Programmet for andre dag var ikke lettere å velge fra. Nå skulle vel kanskje relasjonen mellom det «gode og det skjønne» utforskes, men med godt rom for det «sanne» lot det til.Temaer: Diktningen – Medmennesket – Følelsene – Skjønnheten – Tiden. Det sto mellom Diktningen og Tiden. «Tid» som begrep har jeg alltid undret meg over. Såvel over egen opplevelse av tid som høyst varierende, som fysikernes kamp med tid og lys, filosofer og dikteres forsøk på å fange eller stanse tiden. Sterkt uttrykt i Faust: «Werd` ich zum Augenblicke sagen : Verweile doch! Du bist so schön! Dann magst du mich inn Fesseln schlagen, dann will ich gern zugrunde gehn.» Selv liker jeg persepsjonsforskeren Gibsons formulering i en artikkeloverskrift: «Time does not exist, events do.» Likte også Gert Nygårdshaugs fabel om tiden i «Klokkemakeren» som jeg kjøpte på loppemarked forleden.

Likevel krysset jeg av for diktningen, samtidig som jeg tok med en utskrift av en artikkel om fysikkens tid til å lese nærmere på toget. http://platonia.com/nature_of_time_essay.pdf. Diktningen kjentes som et mer personlig valg. Fordi delseminaret skulle holdes av Klassekampens Tom Egil Hverven som jeg ofte har stor glede av å lese. Mest fordi hans lesning av Knausgård skulle være utgangspunkt, og fordi jeg har hatt min leseropplevelse av samme verk, kanskje ikke spesiell, men min.

Oppslagene og hypen rundt dette verket fra starten fungerte egentlig som en sperre mot å lese det: Dette behøvde jeg ikke delta i. Så ville det seg slik, at et barnebarn, en våken ungdom, fikk den første boka fra en som sto ham nær. Ledsaget av omtrent følgende ord: at «det kunne vært meg, kunne nesten skrevet den sjøl». Så da måtte jeg jo lese den. Fikk låne barnebarnets eksemplar, ble begeistret, tenkte jeg skjønte prosjektet – og at det vel kunne greie seg med den første. Men lånte likevel de fire neste på biblioteket etterhvert. Fant ut at det var gjenkjennelighet i så mye. Det kunne nesten vært meg også – på dobbelt vis. Mest som sønneerfaring, men også som farserfaring – i strev med å være far litt annerledes. Identifiserte meg på et vis med feil generasjon, forfatteren i strev som sønn og far.

Den siste og sjette boka kjøpte jeg. Hvorfor? Fordi jeg av omtalen til Hverven forsto at det her var et sterkt essay om forutsetninger for Det tredje Riket, kanskje en annerledes vinkling av ondskapens genealogi og kontekst. Historie også med sterke føringer i vår nære familie. Noe av det jeg leser i dette omlandet for tiden er Hans Magnus Enzenbergers «Hammerstein. Hitlers egensindige general.» Den tok jeg også med på toget til Røros, kanskje for eventuell sengelesning.

Ut fra forhåndsgooglingen, skjønte jeg at denne konferansen gjerne var en slags oppfølging av Skjervheim-seminarene på Stalheim. Som jeg aldri klarte å få med meg da de fantes. Men det kunne kanskje være verd å få med seg oppfølgeren – nå som tida er annerledes? Skjervheim var ikke uten betydning for egne valg i studietida. Per Bjørn Foros var åpenbart drivkraften i det hele. Blant dem jeg ikke kjenner eller har møtt, men som jeg kjenner til. Over år har jeg hatt glede av kloke, tankevekkende tekster fra hans hode og penn. Det hele tegnet godt. Sendte påmelding og kludret litt med PC- skjemaene, men fikk det til.

Min kone kjørte meg til T-banen, og jeg var på perrongen til morgentoget i god tid. Lurte på om kanskje noen kjente ville dukke opp. Om så var? Skulle jeg oppsøke Tom Egil Hverven om han også skulle ta toget opp gjennom Østerdalsskogene? En mann jeg gjerne ville diskutert med. Nei. Ikke dytte meg på. Han var da heller ikke der, etter det jeg forsiktig speidende kunne se. Det ante meg imidlertid at enkelte grå skjegg og hårmanker på perrongen skulle samme sted. Professor Gunnar Skirbekk helt sikkert. Ikke trø store menn for nær, tenkte jeg og holdt god avstand. Et (for meg) mer kjent ansikt kunne anes lenger ned. Nei, tenkte jeg, første del av turen i stille lesning var vel det jeg helst ville. Siste strekket gjennom Østerdalen hadde jeg godt følge med gammel bekjent siden studietida, Sigurd, og skarpe tilbakeblikk på egne, dels tangerende læringshistorier. Deler av nistepakkene vi har med oss til slike møter.

Vel framme møtte Røros oss med kjølig vår og lett snødrev i håret.

Møteplassen gjennom et par dager.

Såvidt tid til rask innsjekk og litt mingling rundt kaffe før konferanseåpning. Nikke i forbifarten til enkelte gamle bekjentskaper, en slags trygghet for ikke å være aleine blant de mange. Bestemte meg for å hilse på sjefen, Per Bjørn Foros, da jeg kjente ham igjenfra bilder jeg hadde sett.Selv om han var i konstant bevegelse. En liten, blid og åpenbart energisk mann som sannelig også hadde tid til en rask kommentar om at han kjente til ting jeg hadde skrevet. Allerede en liten, god følelse av å være sett, oppfattet som et raskt formidlet ønske om å inkludere.

Falkbergetsalen var stor. Møtelyden måtte være på bortimot et par hundre. Klingende trøndervelkomst av konferansens nestleder Aud Selboe. Hun introduserte formell hilsen og åpning vennlig, varmt og klokt. Snorklippende lokalpolitikere fra kommune og fylke hadde gjort seg flid med å finne velvalgte ord knyttet til konferansens tema. Selvsagt Darwin P sin om at «Fornuften er en ensom ting.» Men jeg merket meg også formuleringer som at «fornuften er en variabel størrelse,» «det minste en må prøve er å forstå andres fornuft, utfordringen med «avvikshåndtering i forhold til kollektiv fornuft.»

Konferanseleder Foros, fikk, med Auds Selboes rolige hjelp, mikrofonen til å virke (både da og stadig siden) og rammet så det hele inn knyttet til temainnretning med velkjente referanser. Jeg merket meg meg uttrykket «visshet under tvil.» Mens han snakket, smakte jeg på begreper om rammer og overskridelse, et begrep om «mulighetsbetingelser» – som jeg har hatt lyst til å forsøke mynte ut bedre. Jeg kjente at jeg gjennom innledningen begynte å «oversette» eller koble det jeg hørte til egne erfaringer og tankemessig medbragt niste. «Visshet under tvil» minte meg om Rorty.

Tankene gikk også til diskusjoner jeg hadde over år med en gammel venn, Dan Bar-On om ideologi og handling. Vi prøvde på en av våre mange vandringer ut en tanke om nødvendigheten av alltid å være i bevelgelse mellom definerte ytterpunkter, uten å overskride disse. At vi, når samfunnsinstitusjoner, holdninger og handling syntes å stivne eller nærme seg en ytterposisjon, kanskje trauma, burde bidra til å få igang bevegelse i motsatt retning. Han har skrevet om slikt: («The Indescribable and the Undiscussable. Reconstructing Human Discourse after Trauma». http://www.amazon.com/The-Indescribable-Undiscussable-Reconstructing-Discourse/dp/9639116335 ). Dan, som gikk ut av tiden for et par år siden, ble med meg i tankene – også knyttet til ABB, gjennom hele konferansen – etter å ha dukket opp allerede innledningsvis.

Musikk. Ung, veldresset musikkprofessor og pianist, Aspaas. Skrjabin og Rachmaninov, venner, skjebner, Aud Selboe introduserer. Jeg tenker tilbake på sterk musikkopplevelse fra midt på 60-tallet omtrent, Vladimir Ashkenazy som spilte Skrjabin i Aulaen. Aspaas er også glitrende – lene meg tilbake og trekke inn.

Så første hovedtaler, Serck-Hanssen om «vitenskapens grenser og grensenes vitenskap.» Velformulert og dyktig. Flinkt. Jeg noterer stikkord som innøvd student: Naturvitenskap som utilstrekkelig målestokk. Mennesket som alle tings målestokk. Hva vil det si å være menneske? Moralske og erkjennelsesmessige grenser. Ulike perspektiver og vinkler. Oss selv som naturvesener, hjernens grenser, selvreferanseproblematikken. De deskriptive vinklene som ikke kan si noe om «bør,» det normative. Jeg begynner å «oversette» igjen, tenker på en formulering jeg har brukt i en del år: «Mennesket har utviklet seg til naturens måte å reflektere over seg selv på.» Jeg har løst antatt at setningen har sitt opphav hos Schelling, har sjekket litt uten helt å finne den, om den er stjålet fra ham evt hvor? Kanskje Serck-Hanssen vet slikt? Hun virker som en som har fulgt med i timene.

Hun snakker videre om hva en grense er. Noe som sperrer. Men også noe som åpner, som gir muligheter – frihet. Grensens to sider. Linjen som avgrenser rommet. Forskjellen mellom å bevege – og bli beveget. Handlingen som åpner for moral. Atomene og planetene beveger ikke men beveges, uten at moral blir noe relevant begrep.

Jeg sporer av igjen, oversetter for meg selv. Tenker at jeg kanskje heller ville brukt systemteoretikernes uttrykk om distinksjon, forskjell. (Ikke i utgangspunktet Bourdieu sitt sosiologibegrep, men kanskje det også). Heller som i Batesons epistemologidefinisjon: Vitenskapen som studerer kunnskapsprosesser. Kunnskap forstått som samspillet mellom vår evne til å identifisere forskjeller på den ene side med den materielle verden der disse forskjellene på en eller annen måte har sin opprinnelse på den annen. Eller med Spencer-Browns formallogikk, «primary distinction» i Laws of Form. Som peker mot hvordan noe «blir til» imperativt gjennom handling. Det er ikke grensen eller linjen, men grensesettingen som er det utslagsgivende. Distinksjonen viser ikke bare to sider, linjen avgrenser ikke bare rommet. Det dreier seg om en handling som først og fremst er relasjonsskapende, tresidig. Der tre elementer oppstår samtidig ved distinksjonshandlingen.Ved distinksjonen avgrenses en innside mot en utside gjennom grensen. De er gjensidig avhengige av hverandre, fjerner du ett element forsvinner også de to andre….

Nei, det er ikke noe plenumstema, heller abstraksjon i tynn luft, men kanskje tråder å spinne videre på…

Jeg løper på foredragsholderen alene i foajeen litt seinere, drister meg til å antyde min kobling mot systemteoretikerne. Nevner min bruk av utsagnet om natur og menneske som jeg usikkert knytter til Schelling, om hun kan hjelpe med det? Det kan hun ikke, men hun synes utsagnet lyder som god filosofi, og noen hver kan jo plukke opp ting man seinere kan tro er originalt?

Nesten rett videre til delseminar. Gropa, rom ikke helt optimalt for tvilsom rygg. Kjenner at jeg har feilberegnet foringsbehovet – spiste på toget i 12 – tida. Ikke mat før 19:30. Det er nøtter på rommet, sjokolade å få kjøpt i resepsjonen. Blodsukkernivå og konsentrasjon forhåpentlig reddet. Ove Jakobsen, økologisk økonomi. Jeg twitret et utsagn fra ham om at «en økonomi basert på evig vekst ikke er mulig på en klode som ikke vokser» – noen dager før seminaret. Flere gode one-linere: Dilemma presentert: At eksponensiell vekst er fysisk umulig. At å begrense veksten er politisk umulig. Det fysisk umulige er mer umulig enn det politisk umulige… Men økonomer flest synes visst fortsatt å ignorere virkeligheten om den står i motsetning til rådende økonomisk teori.

Velformulert og kjapt. Powerpointdrevne referanser og begreper. Begrepet «transdisciplinarity» hadde kanskje fortjent en referanse til Gibbons og Nowotny når først skal være?

Oversettelses- virksomheten igang igjen. Egne kjepphester. Kjenner at jeg savner politisk og praktisk handlingsperspektiv: Hva kan gjøres? Bak de generelle modellbegrepene om økonomi-natur-kultur ligger institusjonene, konkret og materiell oppgaveorganisering, produksjon. Oppgaver som skal utføres og løses (og belønnes) på førstelinjenivå, på gulvet. Praktisk. Der handlingsrommet kan bli smalt med en bestemt økonomiforståelse som overordnet rasjonale. Derfor er det viktig å koble slike diskusjoner mot dem som jobber med praktisk oppgaveløsning og deres interesseorganisasjoner. Fagforeningene, eierorganisasjonene også. Det kan være noe med å ivareta de historisk dels særnorske møteplassene mellom arbeidslivsparter. Der det ikke bare kan dreie seg om «dialog» eller «samarbeid» i abstrakt eller strategisk forstand. Men dialog knyttet til noe, både konkrete oppgaver, og bærende prinsipper.

Prøvde å si noe om det også – og kjente vel litt på at det ble hengende i lufta.

Første dag mot slutt og trivelig middagsfølge. Pål som også viste seg å være fra Groruddalen. Litt som å treffe sambygding med noen jordnære felles erfaringer fra liv og virke. Mulig å holde ting på jorda også. Kjartan med forsiktig undring over store spørsmål. Ansikter og synspunkter å treffe igjen, holde litt ved, nye kontaktpunkter i deltakerstrømmen videre. Tidlig til sengs.

Relativt tidlig opp. Regissert morgengymnastikk eller svømmebasseng? Morsom ramme for gymnastikken. Reidar Morset på bånd i tilbakeblikk som jeg husker fra radioen men aldri deltok i. Harald Lorentzen som tilstedeværende forturner formodentlig.Som jeg husker fra trening i sal 5 på Blindern midt på 60-tallet. Tunge knebøy med ham på skuldrene… Prioriterte likevel rolig svømmetur på snau halvtime før frokost, alder knær og rygg tatt i betraktning…

Programbytte: Pianisten fra i går, Aspaas, før «Rørosforedraget.» Han kan mer enn å spille – en instruktiv reise i improvisasjon og ettertanker.Vissheten om det uvisse. Kairos – tidens fylde, dialog og daglig samtale som improvisasjon, være til stede der du er når du er der. Begreper som passer det musiske.

Og: en plutselig referanse til – Schelling!

«I mennesket slår naturen øynene opp og blir klar over seg selv.» Der var det! I et raskt forbitreff i trappa etterpå med filosofen fra i går, bemerket hun at det nesten var underlig hvordan det plutselig dukket opp, det jeg hadde spurt om. Visst. Det ble på sitt vis like sterkt som Keith Jarret som han avsluttet med – som jeg gjerne har med meg som mulig valg på den lille musikkmaskin-androiden.

Briten Terry Eagelton var vel hovedattraksjonen med sitt foredrag om «reason, faith and revolution». Som jeg visste lite om, kjente såvidt til gjennom kritikken av Dawkins et co. Om jeg hadde noen forventninger var det kanskje til den diskusjonen, men den kom vel egentlig ikke. Han snakket fort, veldig engelsk-humoristisk, kanskje litt flåsete tenkte jeg nå og da, falt av i noen svinger. Om jeg forsto hovedbudskapet hans var det knyttet til estetikk og kunst som en motsetning til vare. Som i den forstand har et poeng ved å være poengløst, som en signifikant (tegn, distinksjon) fra innsiden av kroppen, kroppsliggjort, «the life of a sign.» Produksjon for sin egen del, men også en måte for innsiden (kroppen) å hanskes med omverdenen – utsiden på. Religion som myte og kunstart.

Farlig å begynne å «oversette» – fordi hans engelske tankestrøm krever full konsentrasjon. Hans mulige budskap glipper mens mens mine egne tanker kommer på gli. Enkelte klarer å følge med og har lest pensum, arresterer bruk av Aquinas og andre. Noen spørsmål fra salen passer kanskje mer til egne avsporinger og mulige forvirring: Forholdet mellom tro og kjærlighet. En som tror er en som er forelsket? Er det myte og metafor som skaper overgangen fra dyr til menneskelig rasjonalitet?

Et uventet svar av strålende kvalitet ved middagen lenge etterpå – der foreleseren utenom programmet, vakkert og varmt foredro en vakker irsk kjærlighetsballade!

Men før det Hverven med Knausgård mot fornuftens grenser. Rolig, nesten sjenert, sikkert og tydelig. Rammer: Dagens påtrengende nazisme, Agamben som kanskje også har en referanse tilbake til Eagelton med kunst som reartikulering av det sanselige? Kraft og kraftløshet. Forstå hvordan barnet er virksomt i den voksne. Minnets arkeologi. Det å komme igang med skriving, skrive seg inn.

Jeg får lyst til å nevne noe som gjorde litt inntrykk fra egen lesning (fra bok 5 slutten tror jeg), der forfatteren skilles fra sin første kone som sier noe om at hun ser at han bare er lykkelig når han skriver. Et sterkt kvinnelig blikk. Som slår fast at det ikke er plass til henne..Som han ser og formidler. En innsikt som kanskje peker mot noe av det forfatteren strir med å komme løs fra, beherske eller overskride. Men jeg nevner det ikke. Hverven viser en Knausgård som skriver seg inn mot et «du,» mot inkludering og relasjonelt ansvar der også «jeg» er en forutsetning, og som kan vakle om barnets relasjon ble skjev. Hitlers og ABB sin skriving som Knausgård viser er uten noe «du», mennesker som skriver seg ut av et fellesskap, ut av et ansvar som krever et «jeg» relasjonelt forankret. Lesing, skriving og litteratur som mulige livbøyer. Eller søkker? Skremmende å tenke på hvor sårbart og allment det hele kan bli.

Jeg tenker på Siri Dokkens tegning fra Dagsavisen for noen dager tilbake. Hun har tegnet et barn der vi bare ser øynene og en tagget papirkrone på hodet, slike man får i barnehagen når det er bursdag. De ensomme, fortvilte, kanskje hatske barneøynene. Taggene med mange mulige merkelapper, bare to navngitt – som psykiaterrapporter. Mulige tagger til å henge et selvbilde på for selvkroning. Tagger for klassifisering og båssetting.

Egentlig kommer kanskje kåserirekken etterpå litt for tett i forhold til å fordøye tankene etter forrige økt. Småforedrag, eller kåserier med tema «folkevett og folkehelse» innledet med pianistisk myllargutslått. Og nok Per Fugelli sine i og for seg velkjente, og nærgjorte helseperspektiver som fortsatt sitter igjen her jeg etterskriver. Bestefarshistorier, aforismer, her mest for de mange nærværende besteforeldre, men forhåpentlig også for barn og barnebarn ved andre anledninger.

Vandringer i Røros som konsentrert by/bygdemuseum med kunnskapsrik guide. Godt å få luft rundt hodet, himmel over. Langsgående små oversettelser med Pål som har valgt samme tur. Groruddalen og Gauldalen.

Kveldsavslutning i godt lag, med utsøkt mat, like utsøkt ledelse og ulike innslag. Den ranke, tilsynelatende litt stramme NUPI – forskeren Lodgaard i nesten løssluppen festtale der tårene mine innimellom triller av latter. Eageltons ballade fulgt opp av en sterk engelsk kjent gruvesang utmerket fremført av Angstreich. Foros med åpenbare dikteriske årer og talent også for korledelse. Det bor mye i den mannen. Piano og dans etterpå ble det ikke, men jo noen rolige samtaler.

Siste dag viet «multikulturalismen – en trussel mot de nasjonale velferdsstaten» Innledninger ved Gunnar Skirbekk, Bushra Ishaq, Knut Kjeldstadli. Velformulerte, Skirbekk med raske poenger i ungdommelig kjapp framføring. Viser til velferdsstatens historiske røtter og bakgrunn. Nå dreier det seg om pluralisme fra innsida, en pluralisme som også dreier seg om kunnskapskulturer med annerledes eller manglende samfunnsinstitusjoner. Betydningen av slike institusjoner for velferdssamfunnet, mulighetsbetingelser. Ønske om å nullstille religion som notorisk mangetydig i debatten. Mulige framtidspoblemer knytta til å gi «frie val» meining: som et relasjonelt begrep, fellesskapsbegrep. Tror jeg. Det gikk fort. Ung muslimsk kvinne, Bushra Ishaq. Rolig og velformulert. Skiller mellom innvandring og multikulturalisme – et multikulturelt samfunn uten -isme. Ikke bygge parallelle samfunn. Underbygger med tall og empiri. Det gjør Kjelstadli også, som understreker at velferdsstat innebærer offentlige ansvar for fellesskapsordninger, forsikringsordning via skatt og omfordeling. Universelle ordninger der alle skal med. Maktfordeling mellom arbeidslivspartene, hovedavtalen. Økonomisk bærekraft. Innvandring positivt. Forbruk av velferd: Flertallsbefolkingen henter ut mest. For innvandrere framstår ikke ytelsene som universelle – fordi de er behovs- og skjønnspreget, noe som skaper mistillit begge veier.

Kjenner jeg mister konsentrasjonen, trenger liksom ikke oversette for å gripe det som sies – også om velferdsstaten som kan forvitre, miste det normative, moralske fundamentet.

Foros får vel ikke helt paneldeltakerne med på spørsmålet om hva som kan skape «lim» få ting til å henge sammen. Oops – sier Ishaq at spilleregler er individuelle? Nei, det hun siden sier er at institusjonelle regler må være felles for alle.

Musikk og avslutning. Den fremragende visetolkeren med gitar får bedre plass. Utenom programmet.

Jon Smidt reflekterer oppsummerende og bra, tar med et «det» – et «noe» som «du» og «jeg» må forholde oss til i dialoger, samtaler når vi møtes på slike plasser. Kanskje tråd tilbake til det jeg prøvde si på økonomiseansen i går, tenker jeg, og glipper konsentrasjonen. Kanskje tråder til institusjonelle og økologiske rammer, mulighetsbetingelser. Tiden som speiler seg i øyeblikket. Hva var sammenhengene? Trenger det være sammenhenger? Skaper vi sammenhenger, ønsker vi det – og hvilke? Klarer vi det? Trenger vi nye fortellinger for å klare det? Det avsluttes og takkes. Foros tar den siste vendinga fra Ibsen-parafrasen spart fra kvelden før, han takker av. Velfortjent virker det.

Nye mennesker ved siste lunsjbord. Hilser – her en spennende statsviter, også her for første gang.Så alt for mange interessante folk en ikke får snakket med. Kanskje litt for lite plass til den lett regisserte, men løse samtalen i litt mindre fora? Først og fremst likevel – stramt, vennlig og engasjerende tilrettelagt det hele og ikke minst ledet, av de to frontfigurene.

Først vel hjemme oppdager jeg at den spennende statsviteren fra lunsjen var en av hovedinnlederne. Det kjennes umiddelbart lett pinlig i etterkant.

Men det blir stort det hele. Jeg leser også Klassekampens tre referater fra konferansen etter å ha kommet hjem. Oppdager at det de vinkler stort sett er fra seanser jeg ikke deltok i og som derfor har gått meg hus forbi.Hadde jeg ikke visst jeg hadde vært der, kunne jeg lest referatene og trodd det var fra et annet, i og for seg ganske interessant arrangement. En interessant nok iakttakelse i seg selv kanskje. Det vi ser, det vi hører, det vi tør og gjør. Nistene vi har med, forventningene, mulighetsbetingelsene som gis. Fornuften må ikke få bli en ensom ting likevel, og den skal slett ikke være til salgs.

Takker for fine dager i godt lag og strålende omgivelser .