Skralle

Vi har noen skraller av tre i huset. En skralle er ei lita ramme med et håndtak som kan sveives fort rundt. Inni ramma er en liten hammer som treffer et tannhjul når du sveiver fort. Lager et helsikes bråk i hendene på barnebarna. Ble visstnok tatt i bruk av gjetere for å skremme rovdyr vekk fra buskap på beite. Den gang dyr beita. Det er slik redskap bestefar forbinder med ordet «skralle.»

Det står stadig om «frys og skralle» i avisene. Men denne «skrallen» virker å være noe annet enn den bestefar kjenner til. Det har noe med handelsavtaler og lovverk å gjøre, TISA og TIPP. Bestemmelser i noen internasjonale avtaler som både forrige og sittende regjering vil ha oss inn i. Og vil ha minst mulig bråk om. Frihandelsavtaler.  Bestefar har slått opp i husets mange ordbøker og leita på nettet for å finne ut mer om hva «skralle» kan være. Han forstår at det bl.a. er knytta til markedsgjøring og privatisering av felles- eller offentlige forvaltningsområder. Regler for kommersialisering.                                                Av tjenestesektorer sånn som helse- og utdanning. Av naturressurser som vann, skau, mineraler og slikt. Som hos oss også er knytta til allemannsrett. Kunne gå på ski i skauen, plukke bær eller besøke fiskeværet i Lofoten uten å betale private bompenger.

En skralle-bestemmelse betyr visst at når en først har åpna en tjenestesektor eller et område for kommersielle aktører, er det ikke lov å stenge dem ute igjen. Det er bare mer markedsretting og privatisering som er mulig. Ikke mindre.Det passer nesten med en annen bruk av ordet «skralle:» En håndtak for pipenøkler som gjør at pipenøkkelen bare dreier en vei. Skrur du til en mutter med en pipenøkkel, kan den stilles om sånn at du kan skru den opp igjen. Noe slikt ser ikke ut til å ligge i disse avtalene som skrus til. De kan ikke skrus opp igjen. Da snakker vi om ideologi, om ensretting.                                               En slags markedsfundamentalisme. Kanskje rovdyrkapitalisme.

Bestefar kan ikke skryte på seg å være særlig praktisk. Men det å bare kunne skru en vei virker egentlig både upraktisk og ugreit forvaltningsmessig sett. Bare å gi makt og frihet til den som skrur.

Natur- og sammfunnsforvaltning bør vel gi rom for balanse mellom rovdyr og beitedyr. Ikke utrydde rovdyra, men heller ikke å sette rev eller ulv til å gjete beitene. Akkurat nå virker det som vi har behov for skralle i gammel betydning. Lage et helsikes bråk for å holde rovdyra på avstand.

 

Trykket på baksida, Klassekampen 13.4.16

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


9 + ni =