Denne andre søndagen i advent sang vi jul inn i den gamle steinkirka på Grorud. Julesanger jeg har sunget i den samme kirka siden jeg var en neve stor. Kirka som ble reist av bygdas egne arbeidere, med granittstein fra det lokale steinbruddet.

Og min mor deltok som alltid ivrig i fellessangen. Slekt skal følge slekters gang. Hun mintes med glede sangene fra sin egen barndom. Lange tradisjonslinjer som vi gjerne bidrar til å holde i hevd om enn med undrende blikk på ulike sider av innholdet.

Det er ingen selvfølge å få oppleve gleden, strevet, meningen ved å få barn, barnebarn.  Mening som glimt av sammenheng,  av rekkene før og etter.

Et glimt fra et sommerminne blandet seg inn da oldemor var kjørt hjem etter julegudstjenesten: Vi hadde våre gamle mødre til en av de ukentlige lørdagsmiddagene under bjørka her i drabantbyen.Vår yngste datter var også innom, og hadde med familiens nest minste tilvekst som svinset rundt med dukkevogn til oldemødrenes og vår glede. «Kan du tenke deg,» sa jeg til den unge mora, «at du skal oppleve å se fireåringen som pensjonist?» Hun ristet leende på hodet og mente at det virket som en heller absurd tanke. «Tenk på», sa jeg, «at nettopp det opplever de gamle damene her akkurat nå.»

Slik vi steller oss i tidas avsindig kortsiktige finansspill med kloden som innsats, er det ingen selvfølge at også barnebarnet kan få en framtid som muliggjør slike glimt. Vi får tro at så lenge det er liv er det håp om at slekter kan følge…. 

http://www.grorudkirkeskammerkor.net/diverse/Mozart_og_Vivaldi_2008.pdf