Små lokale hendelser kan vise fliker av større mønstre. I nærmiljøet på Grorud finner vi ofte slike. Slike hendelser kan være knytta til utbygging transport og sport, kultur, miljø, skole, barnehager. Lokale lag og organisasjoner, enkeltpersoner følger med – skriver og diskuterer. I noen sammenhenger slutter folk opp i stor grad, ofte på tvers av partilinjer. Som i saken om vår lille kafé Steinbra. De små sakene er ofte nøstet opp i mer sentrale politiske beslutninger og spilleregler (ofte internasjonale) vi har liten innflytelse på. Lokale protester kan kjennes som forsøk på å endre vindretningen ved å slippe en fjert i stiv kuling på høyfjellet….

Innlegget som følger var ett av mine små utslipp.

Steinbra – en øyeåpner?

Kafé Steinbra er et lite lokalt serveringssted på Grorud med tilhold i en av to gamle arbeiderboliger mellom skolen og idrettsplassen. Den er del av et lokalt områdeløft og ledd i kommunal kultursatsing. I Bydel Groruds plandokument het det at «De to arbeiderboligene i Grorudveien 3-5 er restaurert og huser nå Steinhogger-museet og det kulturelle treffpunktet Kafé Steinbra.» 

Kafédriften innebar en leieavtale der en forutsetning var at drifteren deltok med aktiviteter på lokale kulturelle og andre større arrangement. Gjennom strevsomme oppstartsår har Birgitte Rommen fylt forutsetningene godt. For mange av oss bidrar hun til å feste røtter og sammenhenger, til lokal identitet rundt trivelig og godt matstell. Mange fra gamle Grorud gledet seg over kafé Steinbra da den kom. 

Kafédriften var altså ikke et rent kommersielt tiltak i utgangspunktet, den var forstått innvevd i en lokal kulturell sammenheng. Men slik drift er også en næring, økonomisk virksomhet. Små virksomheter knyttet til lokal serveringsnæring har i alle år vært sårbare. De er sårbare for lokale eller større midlertidige variasjoner. Gjennom det andre koronaåret sliter små serveringssteder over hele landet med konkursspøkelset, kan gå på billigsalg. Vår egen kafé har i åra før koronaen vært en byggeplass og tilgangen vanskelig. Idrettsanlegget som bygges er også en kommunal satsing – og kan gi en langsiktig helhet som styrker den lokale kulturelle sammen-hengen. Sammenhenger som bør gi et løft i framtida også for kaféen. Når koronaen er over og Grorud fortsetter å spille i OBOS-ligaen. 

Fortellingen og spillet om Kafé Steinbra fortsetter. Lokalpolitikerne ville bidra økonomisk også over denne kneika, bydelsdirektøren ville ikke det. Saken får nye dimensjoner kommunalt, politisk og administrativt. Kanskje det er bra. Når fortellingen tas videre, bør direktøren slippe hetsing. Han forsøker følge spilleregler han ikke har bestemt. Ved å avvise lokale forsøk og sende saken til neste politiske nivå, kan han ha åpnet for forståelse av at spillereglene kanskje burde vært andre. Den lille lokale kaféen kan bli en liten flik – en øyeåpner for det større politiske spillet. Det kan vi lære mye av før høstens valg.

Lokal serveringsnæring er også sårbar for eiendomsspekulanters pressing av leiepriser. De er sårbare for oppkjøp, «konkurranse» fra store, standardiserte, dels internasjonale matkjeder i trange tider. Kommunen og Bydel Grorud har neppe vært noen hushai. Gjennom åra har bydelen lempet på vilkår, fryst husleie på den ene siden, på den andre siden slutta å bestille mat fra kaféen. Hender som gir og tar. Både bydel og kafé skal forvalte kultur, velferd og økonomi. Enkelt er det ikke for noen, men helhetsperspektivet synes å sprekke.  

Bydelsdirektøren betegner bydelsutvalgets vedtak som uetisk, egentlig umoralsk. Det er i strid med konkurranseregler og like vilkår. Fri konkurranse opphøyes til en moralsk og overordnet nøytral sak. Han sidestiller midler til sommerjobber, bærbare datamaskiner, barnehagetilbud og kafétilskudd. I økonomisk tenkning (direktøren er økonom) framstår gjerne all økonomisk virksomhet som kvalitativt lik- eller sidestilt. Det er ikke noen prinsipiell forskjell på McDonalds og Birgitte Rommens servering a/s. Eller på Ullevål og Aker sykehus som omsetningsbar eiendomsmasse på linje med helsetjenester – i konkurranse med hverandre. Det dreier seg om regnestykker og utbyttbare størrelser; økonomiske forenklinger. 

Etter hvert har man – langt inn i Høyre og Arbeiderpartiet, begynt å ane at produksjon, omsetning og levende sosialt og demokratisk liv ikke kan reduseres til standardiserte regnestykker i fri konkurranseflyt for dem med økonomiske muskler og nese for kjapp avkastning. Økonomisk aktivitet er også lokalt basert, ofte ganske jordnær og ulik, kan slett ikke alltid være i balanse. Den trenger både langsiktighet, oppfinnsomhet, tydeligere verdistyring og støtte enn markedets usynlige hender kan gi – overlatt til noen sterke få i «konkurranse» med hverandre. 

Næringslivslederen Anita Krohn Traaseth skriver sist uke i Aftenposten (20.3.) en læringshistorie om at kortsiktige og isolerte lønnsomhetsbetraktninger kan være feil. Hun lærte som ung økonom «1) Ikke å tro at man forstår et produkt, en tjeneste, en bedrift eller en næring ved kun å lese regnskap og Excel-ark. 2) At det er behov for å synliggjøre verdi og sammenhenger for dem som kun leser tall og Ekcel-ark.»

Ved å sende Steinbra-saken videre til byens sentrale politiske nivå, får vi se om politikerne og hvilke partier som klarer å se lenger enn de verdiene regnearkene representerer. Kanskje som en synliggjøring og øyeåpner for å kunne få nødvendige nye blikk på økonomiske modeller, sammenhenger og spilleregler. Bydelsdirektøren kan, kanskje uforvarende, ha gjort oss en stor tjeneste.

Publisert i Akers Avis 31.3.21