Så var den her igjen, Jonsok. Tida på året når dag og natt glir umerkelig over i hverandre. Dagene blir langsomt kortere. Tidslinja.Litt rart har det alltid vært, denne dagen å bli minnet på at tida går, være født akkurat mens året snur – og i tillegg ha sammenfallende navnedag. En dag for fellesfeiring av høysommeren, feiring av lys og liv – hverandre, alles dag – ikke spesielt min dag. Det har vært fint slik.

Så ble det litt annerledes da Fjesboka kom inn i hverdagen. Ei bok jeg må innømme å åpne stadig sjeldnere, egentlig forsøker å sette i ei hylle litt bortgjemt – et forsøk som vel også såvidt ble formidlet på «tidslinja.» Slik har jeg sjøl i noen tid aldeles oversett de fleste venner og bekjente med annonsert fødselsdag, og det kjennes både godt og litt kleint å få så mange gode hilsener på dagen. Litt kleint fordi det kjennes som jeg sjøl ikke har klart å være oppmerksom nok, etter å ha satt boka i hylla. Den kommer nok stort sett til å stå der.

Tenkte på de vennlige medhjelperne i alle butikkene, som etter en handel, kanskje en strevsom dag smiler: «Ha en god dag!» Som ser ut til å mene det selv om det kanskje er en forventet del av jobben. Prøver sjøl å returnere med det litt gammelmodige  «i lige måde» eller «takk det samme» – kanskje med den samme vendingen, etter at ærendet er utført: «En god dag til deg også!» Merke at det kjennes godt, at det jo er noe jeg – vi, kan mene: At vi skal ha en god dag.

Takk for hilsener – hilser tilbake og ønsker alle en god dag! Kanskje får vi til noen treff ansikt til ansikt også?