Som pensjonister har vi plutselig all verdens tid – samtidig som overgangen fra arbeidslivets løpehjul minner om at tida til rådighet slett ikke er all verden.  Eller kanskje det nettopp er det tida innebærer: all verden, så lenge vi får være i den.  At ”tid” først og sist er livene vi lever; de mulighetene vi er gitt og måten vi får brukt dem på ved valgene vi tar.

Økonomene, slik jeg eksempelvis forstår økonomiprofessor Torgeir Reve tenker visst omvendt om tid. I morgenens nyhetssending for et par dager siden, uttrykte han seg omtrent slik: Vi bør ikke satse på utkant, på turisme og slikt. Det lønner seg ikke. Vi må satse på det som gir størst verdiskaping: olje- og teknologiutnytting. At større verdiskaping gir mer velferd hevdet han vel også. Jeg forsto ham slik at verdiskaping er det samme som avkastning, altså mer penger. Som vi så kan kjøpe velferdsvarer for. Det som mest effektivt gir mest penger, gir også anledning til mer velferd (eller for så vidt til hva som helst..)

Økonomene synes å forbinde ”tid til rådighet” med ”det du har råd til.” Tid for dem synes å være omtrent det samme som penger. ”God tid” i økonomens forståelse blir rimeligvis ”tid brukt effektivt.”  Altså tid brukt slik at den gir størst mulig avkastning, mest mulig penger på kortest mulig tid og slik gir flest mulig varer for pengene. I sin tid var nettopp dette Høyres slagord: Mest mulig for hver krone. Få fart på Norge!                                                                                 

Vi er i ferd med å bli veldig effektive. Ikke minst til å måle hvordan avkastningen er per investert tidsenhet.  Vi konkurrerer om hvem som har best avkastning og effektivitet på flere og flere områder. Mediene konkurrerer om å slå opp lister over konkurransevinnerne. På snart alle oppgavefelt gjelder økonomenes endimensjonale forståelse av suksesskriteriene for ”effektivitet og verdiskaping.”  Selv om oppgavene, sammenhengene de inngår i og mulighetene for å løse dem er totalt ulike og varierende.  Politiet måles på antallet oppklarte saker (selv om sakenes kompleksitet og betydning er grunnleggende forskjellige). Forskere måles på antall publiserte artikler i bestemte tidsskrifter (selv om forskningsoppgaver, kompleksitet og publiseringsmuligheter er grunnleggende forskjellige). Helseforetak og utdanningsinstitusjoner måles på gjennomstrømmingstall pr. tidsenhet på pasienter, studenter og elever (selv om faglige krav, metodikk, problemkjennetegn og situasjoner er grunnleggende forskjellige).  Skolers kvalitet og ”resultat” måles på elevenes oppnådde testpoeng pr. tidsenhet (selv om elevforutsetninger, lokale og sosioøkonomiske betingelser er grunnleggende forskjellige).

Nettopp gikk en av våre eldste ut av tiden. Nennsomt og profesjonelt ble hun og vi ivaretatt av sykehjemspersonalet til tiden og livet tok slutt ved midnattstid.  Men: Allerede neste morgen var kravet til de som hadde våket og grått denne natten: Alle møbler, klær, eiendeler skal være ute og rommet vaskes innen 8 timer! Potensielle nye ”leietakere” kom på visning mens de etterlatte bet tennene sammen og ryddet et liv.  De nye ”kjøperne” hadde fått to timer på seg til å bestemme om de ville ha rommet som ble ledig for et par timer siden.  Kjente seg ille berørt ved å trenge seg på. Effektiv kjøp og salg av ”velferd” var det nok i økonomenes NPM, ”Just –in-time” og ”tid-er-penger” logikk. Men samtidig et betydelig tap av menneskelig verdighet og livskvalitet. Både for de sørgende og for de som skulle velge omsorgsform på to timer. Ikke minst innebar det et tap i forhold til å kunne gjøre en kvalitativt god jobb for den profesjonelle staben ved sykehjemmet. De var ikke bekvemme med situasjonen. De var satt i en tvangssituasjon gjennom prosedyrer og tidsberegninger som samsvarte dårlig med anstendighet ved anledningen. Prosedyrer som formodentlig var satt av en mer sentral ”bestiller – utførerenhet.”

Økonomisk ”verdiskaping” først og fremst forstått som pengevekst og det å skape ”mest mulig penger for kjøp av flest mulig varer på kortest mulig tid”, synes å undergrave seg selv.  I de små, men fundamentale og nære sammenhengene, slik vi nettopp har erfart, mister vi verdighet og livsperspektiv når økonomi/effektivitets- og markedslogikk legger de grunnleggende premissene.  Vi merker det ikke bare i helse- og omsorgssektoren, men også i utdanningssektoren, trolig på de fleste felt som er knyttet til forvaltning av rettigheter og rammer for mellommenneskelige forhold.

Begrepet ”Velferd” blir selvmotsigende når vi ensporet møter det som omsettelig, effektiv vare. ”Verdiskaping” mister sin verdi som begrep, det blir meningsløst.

Logikken synes også å undergrave seg selv i et større perspektiv. Slik jeg forsto økonomiprofessoren den morgenen vil vi være best tjent med å ”legge ned” store deler av landet vårt. Det er verken effektivt eller lønnsomt.  Bygd, fjord og fjell gir ikke vekst.  Gjennom økonomilogikkens vekst- og monokulturer iakttar vi jo også hvordan ”utkanter”, liv og virke blir lagt øde lokalt, nasjonalt og trolig etter hvert globalt. Seilasen er satt med ett bestemt blikk på kursen. Om vi står i fare for å gå på grunn eller støte på isfjell, blir logikken at vi må sette opp farten.

I en Stortingsdebatt rundt hurtigtogsgjennomføring av en skolereform, hevet daværende statsminister Brundtland ”just-in-time”-  effektivitetens fane: Hun syntes ikke at barna skulle ”kaste bort tiden.”  Det syntes ikke de grå mennene fra “Tidssparekassen” i Michael Endes bok “Momo eller kampen om tiden” heller. Fabelen hans er vakker og skremmende. Den framstår som en stadig mer aktuell og presis beskrivelse av den livsforvitringen og verdiforringelsen som kan følge i økonomi/effektivitetens spor.  Slike spor gjenfinner vi i den offentlige NPM-logikken, i hovedprinsippene for internasjonale sammenslutninger og markedsunioner. Utformet som beskyttende rammeverk for de multinasjonale selskapene og deres fokus på økonomisk vekst, fri flyt og flytting av multinasjonal kapital og arbeidskraft samt svekking av arbeidstakerrettigheter. Som vi har lært av Stoltenberg denne uka: Om det offentlige skulle ”eie” Statoil, Telenor eller noe annet (eller bli pålagt direktiver fra EU), må de ikke bry seg. Økonomi- og markedslogikken må ikke forstyrres.

Mest skremmende er det kanskje at ”Tidssparekassen” sin effektivitetslogikk er i ferd med å bli en del av vår selvforståelse, identitet og væremåte. Uten at det nødvendigvis er noe vi tenker over. Det ”bare er sånn.” Logikken bestemmer tidsbruken vår, og rammer inn de valgene vi tar, eller blir innbilt at vi tar i hverdagen.  Vi tenker som ”krevende kunder.”  På døren til pleierommet banker nye ”kunder” som dels krever umiddelbar plass. Effektiv vareproduksjon i alle ledd og blant alle aktører om du er døende, sørgende eller helsepersonell.  Jeg en vare, vi – varer for hverandre. Hva om vi i det minste tilrettela organisatorisk spillerom, slakk i noen systemer, slik at det også kan finnes nødvendig plass til utøvelse av skjønn og omtanke, verdighet og faglig stolthet?  

Jeg er redd verken Torgeir Reve eller Jens Stoltenberg vil ha særlig forståelse for Michael Endes fabel.  Stoltenberg kjenner jo heller ikke til NPM har vi lært. Men det er kanskje ikke noe rart, for han er jo økonom, og økonomer synes i hovedsak å se med ett felles øye.

 http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1918144