I pausen på korpsøvelsen i går blei jeg stående og prate litt politikk med en medspiller. Uten at jeg hadde tenkt at det var dit praten skulle gå. Det begynte kanskje med spill. Vinlotteri og pengespill. Der vi tar våre faste lodd, enda vi veit vi nesten aldri vinner. Vi veit at sjansene for å vinne i vinlotteriet sikkert er 10 000 ganger større enn sjansen til å vinne i lotto. Men vi leverer inn 5 – og 10 ukers lottokuponger med minste innsats likevel. Som jeg sa – du veit at det er nesten helt sikkert at du ikke vinner, i alle fall en gevinst av noen størrelse. Men det er absolutt helt sikkert at du ikke vinner noe hvis du ikke har ei rekke inne. Vi snakka litt om at vi jo egentlig hadde det bra nok uten de penga også. Utveksla litt personlige erfaringer om at vi sannelig hadde så det rakk – selv om vi neppe er verken er i første eller andredivisjon inntektsmessig. Ikke bruk for å vokse mer i velstand og forbruk.

Jeg tenkte på et dilemma jeg fikk presentert på konferanse på Røros forleden: At eksponensiell vekst er fysisk umulig. Men at det også er politisk umulig å begrense veksten. Så er det vel også slik at det fysisk umulige er mer umulig enn det politisk umulige. En annen politikk kan være nødvendig.

Vi snakka videre, og var vel ganske enige om at vi burde ha et system som sørget for at vekst og utbytte ikke kunne ta helt av, at det var viktig med fordeling. Heller ikke særlig uenige om at den grunnleggende infrastrukturen knytta til transport, veier, helse, utdanning og forskning burde holdes utafor markedet. Heller bruke oljepenger til investering og drift av slikt enn å spille pengene vekk i finanskarusellene. Vi trodde nok også at offentlig tilrettelegging og sikring av bra infrastruktur ville være kjempebra for de områdene der markedet må få virke, for de som produserer, kjøper og selger, skal ha varer ut og inn. Lurer på om jeg holder på å bli sosialdemokrat, undret medspilleren. Jeg foreslo at vi kanskje var litt for redde for tenke praktisk og ny politikk på tvers. Både FrP og SV har vel for eksempel tatt til orde for å investere oljeformuen i infrastruktur heller enn i pengespill? En tvilende SV -er, kanskje en tvilende Høyremann eller FrP-er. Så var det tid for å trekke i vinlotteriet. Og vi vant ikke denne gangen heller. Men har nok råd til ei flaske på lur hjemme.

Den kjøpte jeg på senteret i dag sammen med annen proviant, også for min gamle mor. Utafor senteret på en stein satt Påsan og tok en røyk og hvil. Hyggelig å prate med Påsan, han hadde foreldrene mine på skolen i åra etter krigen. Gammel rørlegger og tillitsmann fra Aker i sin tid, kompis med Torbjørn Berntsen. Jeg tenker vel ikke først og fremst politikk når jeg slår av en prat med ham heller.

Han hadde tenkt på meg her om dagen sa han. At han hadde vært barnevakt for meg noen ganger foreldra mine skulle på fest. Han tenkte på det fordi han hadde sett at jeg hadde vært ute og sloss med en FrP – er om klimatrusler i lokalavisa. Spurte meg litt forsiktig om jeg var aktiv politisk. Jeg sa at jeg var en tvilende SV – er og nok ikke veldig aktiv. Han virket fornøyd med det. Lurte videre på om jeg hadde drivi med de AKP – greiene i søttiåra. Det hadde jeg jo ikke. Klarte ikke den ideologiske absolutismen og skråsikkerheten. Det var bra mente han. Disse AKP-erne fra søttiåra hadde banet veien for FrP. De hadde kunnet skyve disse opprørerne foran seg. Kanskje for noen, jeg var ikke sikker. Han mente det var blitt så mange som havna i sjukemelding og trygdepassivitet. Det var blitt for lett. Hørtes litt ut som Høyres arbeidslinje. Jeg trodde nok ikke det egentlig gjaldt så mange. Sikkert noen, men de aller færreste. Min arbeidslivserfaring tilsa at de aller fleste ønsker å være i jobb, er stolt av jobben sin og ønsker å bli. Hans erfaring var at det var mye unødvendig sjuke- og trygdemelding. Vi løste ikke den uenigheten utafor senteret. Men vi var enige om at det var ille å se økonomiske forskjeller øke, ille å sparke penger fra de som akkurat hadde det de trengte til folk som spilte på finanskaruseller og med overdådig forbruk. Jeg lovet å hilse mor mi, nå i sitt 93.år. Kanskje var Påsan blitt en tvilende sosialdemokrat.

Så den neste politiske samtalen kom med eldste generasjon. Vi snakker alltid om dagens, gårsdagens og ukas erfaring med hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Gjerne hyggelige og vennlige folk synes mor. Men de får ikke tid og anledning til å gjøre skikkelig jobb. Ser på klokka og sier de må skynde seg videre før de burde vært ferdig. Folk som kommer og skal stelle i et hjem må kunne ta seg litt tid til å sette seg inn i hvor ting er, hvordan de virker, kunne snakke litt om hvordan man har det, om det skulle ha dukket opp noe en trenger hjelp til. Og det er jo nye folk hele tiden. Man føler seg bare til bry når det er stoppeklokka som rår. Jeg refererte til intervju med Lysbakken i dagens Klassekampen. Der sa han mente det måtte være vel så viktig å sørge for bedre ressurser i hjemmetjenesten, rommelig tid til å kunne være til stede, gjøre skikkelige jobber.Legge til rette for at eldre kan bo hjemme, gi tilbud på eldresenter. Vel så viktig som å bygge sjukehjem, som selvsagt også er nødvendig.

De fleste ønsker jo å bo hjemme mente Lysbakken. Det gjør mor også. Hun syntes referatet vitnet om fornuftig satsing. Jeg er ikke sikker på hvem hun gir sin stemme, men det virket som om Lysbakken kunne ha en fair sjanse.