«Speed Bump» er ei mororute i Dagsavisen. Forleden kjente jeg at den traff oss litt hjemme her i skogkanten. Ruta viser et pent eldre ektepar som hilser høflig på presten, åpenbart før eller etter gudstjenesten. Presten sier litt perpleks: «Nei, jeg har aldri truffet en ikke – praktiserende ateist før.»
Foruten ovennevnte mororute, er dette lille refleksjonsforsøket bl.a. inspirert av et besøk hos søstrene ved Lunden kloster for litt siden, nok av Rørosseminaret jeg har referert fra tidligere, av en artikkel om«herlighetens arkeologi» (Agamben i Agora nr.4 2011), løpende litteratur- og trosrefleksjoner i media, aviser og Twitter (kanskje med særlig inspirasjon av Tom Egil Hverven, Arnfinn Haram, Eskil Skjeldal, Ane Farsethås).Umiddelbart inspirert av dagens artikkel (3.6.12) i Aftenposten av Erland Kiøsterud:«Når ingen ser deg.»
I nærfamilien har vi et relativt bredt tilfang av tro og tvil. Troende av ulike kristne og ikke – kristne avskygninger såvel som tvilere i ulike utgaver. Medlemmer av ulike kirkesamfunn og livssynsorganisasjoner. I denne sammenhengen regner jeg også ateisten som troende. Visshet i troen på at Gud ikke finnes. Den troende agnostikeren finnes også. Da helst ved en tro på tvilen.
I vårt tilfelle har det seg slik at både ateisten og agnostikeren går jevnlig i kirken. Synger i kirkekor. Bidrar i liturgiske sammenhenger. Lever nok gjennomgående slik det langt på vei kan sømme seg troende. I en viss forstand altså som «ikke-praktiserende ateist og agnostiker.» Det kan muligvis sees som et paradoksalt og uvanlig handlingssett. Krever slik atferd forsøk på forklaring eller forsvar? Ikke nødvendigvis. Er våre handlinger urimelige eller paradoksale på noen annen måte enn for den «ikke-praktiserende kristne eller muslim»? (Disse da forstått som medlemmer av disse trossamfunnene som har et gjennomgående passivt forhold til gudtjeneste og tro. Som ikke deltar i trossamfunnenes ritualer og liturgier?) Kanskje.
Som agnostikeren blant oss får jeg snakke for meg selv i forsøk på å forklare/forstå våre kanskje noe sære handlinger knyttet til tro og tvil .
Når jeg sitter og hører på søndagspreknene, bibeltekstene, synger salmene, de liturgiske innslagene, Kyrie, Syndsbekjennelse, Trosbekjennelse, Sanctus, Agnus Dei – tenker jeg billedlig, jeg oversetter – prøver å samle forestillingen, inntrykkene i en for meg meningsfylt helhet.
Jeg tenker at i kirkene, ikke spesielt den Luthersk evangeliske, men også i synagogene, moskeene, i buddhist- og hindutemplene, strever vi med å lete etter noe essensielt menneskelig. Leter etter glimt av forståelse av hva det vil si å være menneske, av tilstedeværelsen vår som er rammet inn av individuell fødsel og uunngåelig død, av språklige, sosiale og kulturelle felleskap. Muliggjort ved evnen til både å se andre og oss selv, reflektere over tilstedeværelsens under og forutsetninger, gleder, angst og forferdelser. Kall det gjerne strev etter å skape mening.
Eget strev etter å gripe noe essensielt menneskelig kan kanskje også sees som et forsøk på å unngå å gjemme meg bak en iakttakelse av tilværelsen som grunnleggende meningsløs selv om den iakttakelsen jo er der. Unngå å bruke iakttakelsen til å plassere meg i et slags nihilistisk tomrom og som unnskyldning for ansvarsfraskrivelse. Og heller ikke å anta iakttakelsen som autoritær rettesnor, eller «misjonsforsøk»: Gjør som meg.
Svar som gir mening uttrykkes i ulike former som tro, håp, kjærlighet, arbeid og virke, og motsatser som tvil, frykt og angst, hat, heslighet eller ondskap. Dannelse av mening oppstår kanskje nettopp i spenningen mellom motsatsene. Passivitet og uvirksomhet representerer kanskje ikke noen motsats. Men sløvhet, latskap og likegyldighet (som fort blir velferdsstatens følgesvenner om spenningen blir borte), gir trolig meningstap, kanskje fortvilelse.
Strevet kan forstås som leting etter noe godt, vakkert, sant (kanskje snarere enn det ene eller endelig gode, sanne, vakre). Som strev og forsøk på å identifisere og unngå det onde, heslige og falske. Jeg tenker at slikt strev og leting kan representere noe av det vakreste menneskelige, eller slå over i sin motsetning som det hesligste og vondeste. Kanskje den bestemte artikkelen det (eller determinativ som det vel heter i grammatikken nå) passer bedre når den knyttes til det onde vi prøver unngå, enn til motsatsen – det vi streber etter. Det gode, vakre og sanne bør aldri være helt bestemt og entydig identifisert, tenker jeg. Det er kanskje gjennom presisering mot forståelse av det «gode, vakre, sanne» som enten-eller at overslagene til ondskap ligger nær til, og har funnet sted – også i ulike religioners navn.
Et forsøk på å «oversette» der jeg følger prekenen fra galleriet, kan eksempelvis gå slik: Forleden søndag, før pinse, stilte presten spørsmål til den glisne forsamlingen. Spørsmålet, stilt i litt trist tonefall, var hvorvidt vi levde i hverdagen uten Gud, som om vi ikke trengte ham? Gud som har skapt alt – skapt hele universet? Gjennom spørsmål og tonefall syntes han å ta tingenes bedrøvelige tilstand for gitt. Svaret var vel også gitt – at vi må vende oss til Gud slik han, presten og skriften utlegger ham. Han snakket videre om «den gyldne regel» om å gjøre mot andre hva du vil de skal gjøre mot deg.
Jeg, agnostikeren, lytter og tenker at vi verken skal eller kan forstå alt, selv om vi i vår forskningsbaserte tid mener å forstå mye. En gud som er til å forstå, som går opp i en regel, ligning eller forskrift, blir for liten tenker jeg. En fattbar gud som har skapt universet, alt? Tja. Vitenskapelig har vi nøstet oss tilbake til «Big Bang» og universets oppstart. Men før det? Kanskje kan vi tenke et «virtuelt foton» som ble materialisert, (fortettet lys?) som et grunnleggende skille – og dermed start på det hele? Hvorfor ikke tenke det som glimt i Guds, Jahve – den unevnelige sitt øye? Et glimt vi siden har båret med oss – uten noen videre inngripen?
Slik kan vi tenke at «Gud» er å forstå som glimtet vi alle har i oss som mennesker. Som også, mye i forstenet eller krystallisert form, finnes i alt rundt oss. Som ennå ikke er forstenet i oss, i det vi kaller liv. Glimtene finnes fortsatt. Som mennesker, en av de mange livsformer utfoldet i den pågående prosessen siden «Big Bang», kan vi kanskje sies å ha blitt naturens måte å reflektere over seg selv på. Eller som filosofen Schelling visst har sagt: «I mennesket slår naturen øynene opp og blir klar over seg selv.» Om vi tenker oss alle som bærere og forvaltere av «et guddommelig glimt» kan vi kanskje vri prestens spørsmål litt. Fra å være rettet mot skriftens gudsutlegninger og forskrifter – til et spørsmål om hvorvidt vi lever i hverdagen som om vår neste ikke trenges.Om vi lever som om vi ikke skulle trenge våre medmennesker, hverandre, eller rammene som muliggjør liv og samliv.
En sånn tanke, tenker jeg, agnostikeren videre, kunne også forenes med inkarnasjonen, ikjøting billedliggjort ved Kristus som det guddommelige glimt i menneskeskikkelse, i alle skikkelser, i vår neste som er enhver. Siden glimtet er vi alle blitt og blir medskapere og forvaltere, ansvarlige.
Tanken lar seg forene, tenker jeg, med trosbekjennelsens ulike uttrykk billedliggjort i forlengelsen av det som her er antydet. Men kanskje ikke så lett med skriften autorisert og bokstavelig forstått, når man forutsettes å være » enten for eller mot». Nok heller ikke med vitenskapelig selvbevissthet, herredømme og forutsigbarhet – og mulige overmot. Mennesket selvforhekset som naturens speil (jfr Schelling). Slående formulert som spørsmål av Kiøsterud i den før nevnte artikkelen: «Har vi et sted i sekulariseringen gitt avkall på håpet, gitt avkall på bildet av mennesket som aldri viker fra sin bestemmelse, som alltid tar ansvar for det andre mennesket, som hinsides all fornuft tar ansvar for livet? Gikk mysteriet tapt for oss da vi snublet inn i og ble en del av vår egen kalkyle?» Vår tids vekst- og varefetisjisme knyttet til kalkulert individuell egoisme blir fort et vrengebilde av en trosbekjennelse. En ny tro. (Uærbødig formulert her tidligere http://jonfrode.no/var-nye-tro/)
Søker vi nærvær i Gud, et guddommelig glimt, et glimt som skapte og skaper forskjell og identitet, bør vi kanskje først søke den Andre i oss selv, oss selv i den Andre. Varsomt.
Slik synes jeg også det blir mening i den gyldne regel som presten prekte om med utgangspunkt i dagens bibelsted. «Gjør mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg». Det er slett ikke en handlingsregel knyttet til gjensidighet og nestekjærlighet som kristendommen er alene om. Den gjenfinnes i litt ulike versjoner i alle religioner og livssyn siden tidenes morgen. Noe jeg finner frigjørende.Selv liker jeg nok de mer varsomme versjonene som finnes både i buddhisme, jødedom og islam – og som hevder at du ikke skal gjøre mot andre det du ikke vil andre skal gjøre mot deg, ikke øve urett du ikke vil bli utsatt for.
Det guddommelige, hellige som alle ulike religioner og de fleste livssyn synes å streve mot, virker først og sist å handle om ansvar for andre mennesker, ansvar for liv. Liv som helt, udelelig og uskadd, som ukrenkelig. Forvaltning av et glimt – som i alle fall for agnostikeren har preg av mysterium, fordrer undring og forsøk på ydmykhet. Der ulike gudshus med sine tradisjoner og liturgier kan sees som uttrykk for alt vi ikke skjønner, men likevel strever etter. Uttrykk mange kan finne gjenklang og gjenkjennelse i også uten å tilslutte seg rådende dogmatikker. Som vi godt kan oppsøke. Gjerne lytte til og hilse høflig og respektfullt på presten.
Kanskje er det ikke minst mysteriet, det usigelige og usagte som må vernes om forvaltningen av livsbetingelser skal lykkes, om et mulig guddommelige glimt skal kunne leve videre.