Denne nedlastingen er av en gammel artikkel skrevet for «Sosiologi i dag». Nr.2 1996. Hentet fram igjen i tilknytning til noe annet jeg arbeider med. Husker jeg strevde med artikkelen, den ble kanskje noe kronglete. Når jeg leser den i dag, virker den ikke helt å ha mistet aktualitet… Det har vært litt vanskelig å kopiere opp fra gammelt format. Figurer er noe endret (eller bare forsøkt beskrevet). Fotnotene er samlet til slutt. Henvisningene kommer som vanlige tall inni teksten. Forhåpentlig er det mulig å lese.

Jeg tar med meg en relativt lang omtale av artikkelen, skrevet av tidsskriftredaktør Knut Fossestøl som del av innledningen til spesialnummeret om «Endring og motstand i arbeidslivet.»
Jeg syntes den gangen at hans omtale helst var bedre enn artikkelen….
Han begynner med å anta at artikkelen, med systemteoretisk og kybernetisk inspirert innfallsvinkel vil volde enkelte problemer, og fortsetter:
Forfatterens allmenne systemteoretiske poeng er å si noe om betingelsene for begreper som erfaring, læring, ansvar, valg mv. Disse begrepene får mening først i spillerommet mellom det han kaller dogmatisk tvang eller det absolutt lukkede og kaos eller det absolutt åpne, som utgjør det han kaller «den gyldne middelvei» eller det tredje alternativet. Lukkes dette spillerommet, om jeg forstår B riktig, lukkes ikke bare rommet for erfaring, valg og ansvar; i siste instans trues selve grunnlaget for vår eksistens.
Forfatterens sivilisasjonskritiske poeng er at dette rommet ikke bare er utsatt og således kontinuerlig må vedlikeholdes, men at det rent ut sagt er under oppløsning. Alle valg forutsetter en usikkerhet eller åpenhet om hvordan framtiden skal se ut, og ikke minst forutsettes det et organisatorisk spillerom for dialog, refleksjon og utprøving. Trekk såvel ved pengeøkonomien som ved moderne (informasjons)teknologi bidrar imidlertid systematisk til å fjerne usikkerheten og åpenheten ved framtidsutkastene ved å omdefinere dem til diskusjoner av mer eller mindre hensiktsmessige midler for å nå målet. Og samtidig som midlene i seg selv begrenser handlingsmulighetene, forespeiler de oss ubegrensede framtidige valgmuligheter. I følge forfatteren innebærer dette også at vi skyver ansvar og valg over på midlene og at vi lammes i vår evne til å «kunne, tore og ville.» Arbeidsorganisatorisk illustrerer B dette ved en analyse av Hernes` Reform 94; målsettingene er de beste, men såvel initiering, tempo og styringsverktøy i prosessen er av en slik karakter at læringsrommene lukkes, og erfaringslæring erstattes av sentralforvaltningens behov for å kontrollere framtiden, dvs omdanne den til et middel for en «utsatt» framtid.
Mer enn å rette fokus mot individers eller gruppers endringsmotstand kan vi kanskje si at B retter oppmerksomheten mot betingelsene og grensene for endring. Samtidig omfatter hans allmenne systemteoretiske betraktninger også den individuelle arbeidstakeren; i samme grad som det legges til rette for at folk skal gjøre en god jobb, noe som blant annet omfatter muligheten til å bygge videre på egne erfaringer og på å få ansvar, så ønsker de også å gjøre en god jobb. Endringsmotstand oppstår først når disse betingelsene ikke er oppfylt, dvs når tvangsmessige eller kaotiske trekk får lov å dominere.

Tvangen til forandring
og mulighetene til å ville
Av Jon Frode Blichfeldt
The article questions the conditions and frames for the use of concepts
associated with organizational change, concepts like ”experience,
learning, responsibility, choice – and in particular the grammatical
auxiliary verbs ”will, must and can.” Our future on individual, organizational,
societal or even global level depends on which projects we will
undertake, on our competence and ability to accomplish, and our understanding
of the necessary limits to our efforts. Limits that must not be
violated if our wish and will includes sustainable development.
Neither in a predefined, coercive setting – nor in a chaotic limitless
setting do concepts of willing, learning, responsiblity make sense. Acts of
willing require some scope between these extremes. This scope needs to
be maintained and defended on all levels to ensure continuous development.
Examples are given from development programmes in industry
and educational reform.
Historically the free scope of dialogue, reflection and experiment has
been threatened by authoritarian and dogmatic regimes that eventually
have been overthrown. In modern society the threat might come from
free market liberalism and economic models unilateraterally focussing
change as competition for growth and profit. Any human goal or effort
seems to be converted into money and economy as the ultimate standard,
as our only wish and will. We are possibly about to be enslaved by our
means – narrowing or dissolving our room necessary for willing,
continous learning and development.

Kontinuerlige tilpasninger og forandringer kan betraktes som synonymt
med å leve – enten vi snakker om individet, arten eller artefaktene, som
organisasjoner og institusjoner. Motstand mot forandring kan enkelt
betraktes som at noen ikke vil når de skal eller må. I denne artikkelen
forsøker jeg å belyse forutsetninger og vilkår for å ville. Jeg spør om ikke
mulighetene til å ville forutsetter en ydmykhet i forhold til å vite dvs et
spillerom for dialog, refleksjon og utprøving. Min undring, og kanskje
frykt, er om vår evne og mulighet til å ville, vårt begrep om vilje, til å
kunne ha grep om og ansvar for våre egne og hverandres liv, trues av
oppløsning i våre forandringsbestrebelser. En oppløsning som kan ha
den paradoksale virkning at vår nødvendige evne til forandring og
utvikling undermineres både i det nære, hverdagslige perspektiv og i et
overordnet samfunnsmessig perspektiv.
Jeg vil utdype spørsmålene ved å ta utgangspunkt i hverdagslige
begreper og forestillinger om forandring, og knytte disse til den klassen
av ord som betegner ”vår måte å være på,” de modale hjelpeverbene.
Kanskje kan ”motstand mot forandring” analyseres som et prekært
samspill mellom væremåtene og erfaringene som ligger bak det å ville,
måtte/burde/skulle, kunne og tore.
Gjennom et par eksempler fra endringsarbeid i organisasjoner
forsøker jeg å antyde hvordan et udefinert organisatorisk spillerom
synes å kunne gi forutsetninger for både å ivareta erfaringer og muligheter
for praktisk ansvar og læring blant medarbeiderne, for å ville og
kunne. Jeg spør om det er mulig å trekke tråder fra erfaringer på organisasjonsniåvet – til mer overordnede nivåer.

Noen allmenne betraktninger
Kravene til omstilling sies å være store i moderne organisasjoner.
Samtidig er det stor motstand mot, og konflikter omkring forandringer.
Motstanden oppfattes som et problem og en utfordring. Konsulenter og
forskere arbeider ivrig for å forstå og bidra til løse problemene og
utfordringene. Som oftest med det siktepunkt å bidra til effektueringen
av forandringer som er bestemt, for å identifisere eller fjerne hindringer
for forandring, eller også – mer ideelt for å bidra til å bygge evne til
læring og forandring inn i organisasjonen.
I dagligspråket brukes gjerne begreper som ”forandring,” og ”utvikling”
om hverandre. De ledsages ofte av kjennetegn
som ”kreativ,” ”oppfinnsom,” ”initiativrik” – og med vyer om ”framgang,”
”vekst,” og jeg hadde nær sagt ”hell og lykke.” Det er begreper
med ekko av jubel og begeistring, som maner til aktivitet og innsats, til
nye rekorder. Godord med en usvikelig framskrittstro i bunnen. Hvem
vil vel gå inn for passivitet, tilbakegang eller stillstand?
Når omorganiseringer settes iverk er det alltid mange medarbeidere
som ikke vil. De legger for dagen en handlings- og væremåte som pas –
sivt eller aktivt hindrer forandringsprosessene. På enkleste vis kan
motstand mot forandring sees som konfrontasjon mellom to eller
flere ”viljer” (individuelt eller kollektivt mobilisert) omkring noe som
ennå ikke har skjedd – i forhold mulig realisering av et framtidig
prosjekt (eller avvikling av et som er etablert.)
Realisering av prosjektet kan være et spørsmål om makt i ulike
former, det kan være spørsmål om legitimitet, om overtalelse og lure
knep, om dialoger for å lete fram det ”beste argumentet” – der ”best”
igjen kan være et spørsmål om ulike rasjonalitetsformer. Det kan være
spørsmål om omforente regler for dialog og beslutning slik vi har lange
tradisjoner for i norsk arbeidsliv gjennom avtaleverket.
I analyser av slike forandringsprosesser går man ofte inn med et
partsperspektiv, eller man søker å formidle mellom partene i et konsensusperspektiv.
Man kan gå inn i psykologiske forklaringer om mentale
sperrer hos den enkelte.
Jeg skal ikke gå inn i det omfattende omlandet av teorier og refleksjoner
som ligger i forlengelsen av det foregående,1 men vil forsøke å se
nærmere på hverdagsbegreper om forandring, som på ulike nivåer kan
knyttes til grenser og vilkår for viljen til forandring.
La meg først gå tilbake til de hverdagslige begrepene ”kreativitet,
vekst, utvikling”. Begrepene kan, sammen med sine motsetninger (og de
kan selvsagt suppleres) grupperes i tre sett:

Figur 1
Individuelle egenskaper:
Kreativ, oppfinnsom initativrik – vs. passiv, sløv

Visjoner og prosjekter
Vekst, framgang, hell og lykke – vs. tilbakegang,tap,krise

Naturgitte rammer
Utvikling, forandring – vs. stillstand, stagnasjon, død

1. Individuelle egenskaper
Det første settet med begreper henspiller på individuelle egenskaper,
være- eller handlemåter som er i samsvar med det offensive budskapet
om å oppnå noe. Det indikerer mennesker som kan, vil og tør. På det
individuelle nivået vil vi alltid være alene med vår personlige historie,
med våre ferdigheter, drømmer, gleder og angst.
De positivt ladede begrepene indikerer også en forestilling om
bidrag til noe nytt – og er dermed godt i samsvar med framtidas uunngåelige
kjennetegn – det usikre, det som ikke er naturnødvendig gitt –
men nyskapt av mennesker, noe som må prøves ut.
2. Menneskeskapte visjoner og prosjekter.
Samtidig som vi har vår individuelle historie, deltar hver og en av oss i
sosiale sammenhenger. Vi er innvevd i en kollektiv historie og sammenheng
der det må forutsettes omforente regler, retningslinjer eller
mønstre for akseptable handlinger, der individuelle idiosynkrasier
slipes bort.
Dette andre begrepssettet betegner den kollektivt formulerte drømmen,
visjonen eller prosjektet. Det representerer et framtidig mål som bør, skal
eller kan oppnås av oss, eller av meg som medlem av et definert felleskap
– det være seg verdier – eller objekter. Begrepene kan inkludere politikernes
verdier eller slagord såvel som det nødvendige daglige brød eller en
ny bil. Drømmer som altså har en kollektiv, organisatorisk eller institusjonell
forankring, men selvsagt også en individuell forankring.
Om det er et begrep som er rettet framover – er det samtidig tuftet
på erfaringen om det som var – og med en implisitt forestilling om at
disse erfaringene ikke var ”gode nok”. Framtidsprosjektene- eller vyene
kan være positivt formulert som noe vi bør oppnå, eller negativt – som
noe vi bør unngå,2 og som ikke minst stiller oss overfor valgmuligheter.
3. Naturgitte rammer.
Det siste begrepssettet betegner grunnleggende egenskaper ved alt
levende liv – ”creatura” i motsetning til ”pleroma” i Batesonsk forstand
(Bateson 1980). Liv er forandring, kontinuerlige og gjensidige tilpasningsprosesser,
rytme og bevegelse for å kunne skjelne, fatte – for å
overleve. Motsatsen til bevegelsen og den kontinuerlige tilpasningen er
stivnethet, stillstand og død.
Slik sett er vi tvunget til handling, til forandring og tilpasning dersom
vi ønsker å overleve. Grunnleggende synes begrepene om forandring,
bevegelse, tilpasning å inneholde et imperativt må, forankret i våre naturgitte
forutsetninger og betingelser. De er nødvendige, vi kan ikke velge
dem bort. Velger vi dem bort – velger vi også bort oss selv. Naturen gir
den ytre, og i siste instans felles rammen for de andre nivåene. Ikke som
noe utenfor oss, men i oss og som vi er sammenvevd med.

Slik sett gir naturens betingelser mulighetsbegrensninger i forhold til
våre valg, men det er ikke begreper som kan hjelpe oss med å forstå
sosiale prosesser.
Ved første blikk kan det kanskje virke som om begrepene i det andre
settet like gjerne kunne hørt hjemme i det tredje: ”Framgang og vekst” –
er ikke det også begreper som brukes synonymt
med ”forandring,” ”utvikling? ” Jo – de blir ofte brukt slik – og denne
bruken tror jeg representerer en grunnleggende feil – og fare i vår tenkning.
Bruken forleder oss til å tenke ”vekst” og ”framgang” – eller ”framskritt”
som noe naturnødvendig og dermed uavvendelig. Et slikt evolusjonsperspektiv
kan opphøye politiske prosjekter og midler til naturnødvendigheter
som en uungåelig del av Skaperverket. 3 De gamle grekere
hadde et begrep for slikt; hybris og som ble rammet av skjebnens straff.
De tre begrepssettene betegner altså tre ”nivåer”: Hver og en av oss
er tett vevd inn i nivåene – som neppe oppleves å ha klare grenser: a)
Det individuelle – karakterisert ved handlemåter og våre begreper omog
forståelse av disse handlemåtene. b) Våre politiske, institusjonelle
eller organisatoriske vyer/verdier c) Våre naturgitte betingelser.
Det første ”nivået” peker således mot vår forståelse av oss selv, mot
refleksjoner omkring erfaringene med våre valg i spennet mellom det
nødvendige (uunngåelige) og det tilfeldige (som kunne vært
annerledes).4 Det er dette nivået vi starter med.

Ville, måtte og kunne
Det ”å ville” kan sees som vårt individuelle redskap til å møte framtida.
Gjennom drømmen og viljen skapes formål og retning til det ukjente.
Gjennom å ville noe kan vi negere eller overskride det ”gamle” og altså
begynne noe ”nytt”.5
Slik blir forståelsen av ”å ville” og ”vilje” knyttet til det uutsagte, det
ubestemte, til det vi ikke vet og ikke kan vite. Et meningsfylt begrep om
å ville forutsetter at vi kunne valgt annerledes. Viljen, det å ville har
ingen begrepsmessig plass som egenskap eller redskap for framtida
dersom vi ikke hadde noe valg. Alle våre ideer om menneskelig frihet og
humanitet, om valg og demokrati er tuftet på – og kan bare forsvares i
den grad vi ikke kjenner de endelige svar.6
Det ligger ikke noe imperativt du skal eller må i viljesbegrepet ut over
den naturgitte tvangen til handling, utvikling, tilpasning, men det
impliserer i praksis et kan.
Det å ville noe forholder seg til det som ennå ikke har skjedd (vi kan
ikke ikke-ville det som allerede har skjedd, vi kan bare reparere, bortforklare,
be om tilgivelse)7, Et kan forholder seg både til fortid og framtid.
Fortid som de erfaringer, sammenhenger, personlige historier, vaner,
rytmer og ferdigheter som bokstavelig talt sitter individuelt i kroppen,
som forteller oss at vi kunne – og som dermed gir oss en viss sikkerhet
eller tro på at vi også kan i framtida.8 Vi velger oss framtidsprosjekter og
vyer som vi ut fra erfaring må anta lar seg realisere.
For ikke bare å gjøre de ”samme” tingene om og om igjen – bør vi
også ”tore” å gå litt lenger – eller utover det vi kunne. Nettopp fordi
hverdagen og virkeligheten hele tiden er full av uventede og uforutsette
hendelser bør vi tore å prøve det vi ikke kan. Å tore som begrep forutsetter
nettopp det usikre, det vi ikke vet. Våre begreper om kreativitet,
initiativ og oppfinnsomhet forutsetter at vi tør og prøver.
Begrep om at å ville rammes inn på en tilsynelatende paradoksal
måte: Det forutsetter både det ukjente, usikre, tilfeldige og det kjente,
sikre og ryddige. Det kan betegnes som vårt redskap til virkeliggjøring
av vyer – men undermineres samtidig som redskap for realisering av
disse i den grad slike prosjekter framstår som presist forutsigbare
og/eller nødvendige – uten de valgmuligheter og den usikkerhet eller
kontingens som begrepet om å ville forutsetter.9
I svært mange sammenhenger deltar vi som medlemmer, de fleste av
oss som underordnede, i ulike organisatoriske sammenhenger – fra
familien til staten og samfunnet. Om vi i positiv forstand, i forhold til et
prosjekt i en slik organisatorisk sammenheng, hadde total visshet, risikerer
vi ikke bare å gjøre valget ”lettere” og målet mer ”realiserbart” –
men å gjøre valget og viljen unødvendig eller overflødig for den enkelte.
Dersom vi helt presist kan bestemme et framtidig mål og like sikkert
foreskrive nøyaktige metoder for å nå målet – kan det i prinsippet
programmeres på maskin. Man kan bare gi seg hen, samtykkende eller
motstrebende underkaste seg – makten, systemet, lederen, teknikken
eller eksperten. Alternativet er mistro, avvik og evt opprør.10
I en annen sammenheng har vi med Herbst betegnet slike
programmerbare oppgaver for lukkede, og vist hvordan handlemåtene i
hovedsak synes å plassere seg langs noen enkle dimensjoner. Vi snakker
om situasjoner der man må eller skal – og der handlingsalternativene i
prinsippet ikke er diskuterbare, der det å ville innebærer mer eller
mindre aktivt å gå inn for det man har fått beskjed om, eller å motarbeide
det. (Blichfeldt 1984)

Fig2. (skulle vært satt opp som firfeltstabell)
Aktivt aksepterer man ved å være lojal, initiativrik og oppfinnsom. Man forkaster aktiv ved å melde seg ut, gjøre åpent opprør
Passivt (det gjelder vel de fleste av oss) aksepterer man ved å «følge med på ferden», gjøre det man må og skal. Passivt forkaster man (det gjelder visst stadig fler) ved å gjøre minst mulig, sabotere i det stille.

Prosjekter eller oppgaver av denne art vil svært ofte være midler – for
å nå andre mål som ikke er programmerbare. Det er liten eller ingen
plass verken for oppfinnsomhet eller initiativ – annet enn som opprør.
En flytur kan kanskje gi en illustrasjon.
Jeg vil tro noe av det som gir mange ubehag ved å fly – er at det å
ville blir så tydelig irrelevant og uten betydning. Man må. Man blir på et
vis umyndiggjort, passivisert. Har man først lagt ut på flyturen kan man
ikke ”velge” igjen før man har landet. Kanskje det er en god psykologisk
grunn til å presentere serier av pseudovalg av kioskkarakter under
turen, samt alle ritualene omkring turen som får en til å føle seg
viktig/myndig i den umyndiggjorte situasjonen.
Det eneste reelle valget blir fort dramatisk – eksemplifisert gjennom
opprøret, flykapringen. I et slikt ekstremt, lukket system blir avvikene
fort katastrofale, og de omfattende sikkerhetsrutinene følger logisk.
Det å fly er stort sett et middel for å gjøre noe annet f.eks. delta i et
møte. Det er trolig ikke noe teknisk i veien for at en flytur kan
programmeres og gjennomføres av en robot. Om den bare er et middel
for et møte kan den også lett erstattes av teknologi som kan vise seg
raskere, billigere og slik mer effektiv – f.eks. med ulike møter både med
bilde, lyd og tekst via tele/datanettverk.
Våre teknologiske hjelpemidler er – nettopp midler – for å oppnå noe
i framtida som ennå ikke er fastlagt, samtidig som disse midlene er klart
avgrenset og ”stivnet” i sin karakter.
Samtidig som de innbærer sterke begrensninger på handlinger og
handlingsvalg, kan de også forespeile tilsynelatende ubegrensede framtidige
valgmuligheter. Vi kan alt mulig, alt blir tilgjengelig og innen
rekkevidde (som kan defineres innenfor midlets mulighetsområde – og
teknologien har tilsynelatende ingen grenser).11
Det kan stilles spørsmål om hvorvidt disse midlene ved sin fokusering
på framtidige valg bidrar til å svekke våre forbindelseslinjer til
fortiden og samtidig gjennom de ”uendelige” valgmulighetene gjør
framtidige valg tilsynelatende åpne, ubestemte -og tilfeldige.
Et framtidsprosjekt uten forankring i fortiden er nesten utenkelig – vi
er alle bærere av en personlig historie og hukommelse om den. Det
synes likevel som om vi langt på vei klarer å ugyldiggjøre også den
personlige historiske forankringen ved å overbetone tilfeldighetenes
rolle. Alt som skjer (og har skjedd) kan dekonstrueres og refortolkes, alt
blir like gyldig – og likegyldig. Vi ”lever i øyeblikket” – hekter oss på
tilfeldig drivgods i et hav av informasjon.
Også slik blir vi umyndiggjort. Kanskje blir ”nettet” et fremtidig
ytterliggående eksempel. Det er blitt hevdet at informasjonsteknologien,
og informasjontilgangen sprer seg med virusets fart. All mulig informasjon
blir umiddelbart tilgjengelig for alle. Da mister også etter hvert
informasjonen karakter av å være informasjon eller budskap om noe
som helst. Vi flyr for å fly. Det er mediet selv som er informasjonen og
budskapet slik McLuhan formulerte i sin tid. Vi lever mye av vår
tid ”plugget inn” i en dans med mediet der å ”ville” noe annet enn å
være plugget inn blir borte. Vi skyver valg, ansvar og vilje over på
midlene som retningsgivende for hva vi ”må” eller ”bør” og lammes
kanskje i våre muligheter til å ”kunne, tore og ville”.
Evnen til å ville synes å kunne trues av sentral styring, mangel på
valg – såvel som mangel på styring – ekstrem fleksiblitet der alt tilsynelatende
kan velges, men der også midlenes skarpt begrensende effekt på
vårt handlingsrepertoir underslås.
Vi må anta at disse alminnelige og allmenne betraktningene praktisk
myntes ut i hverdagslivssituasjoner, i våre handlingsvalg (eller mangel
på valg) i familie- og fritidssituasjoner, og fremfor alt i daglige arbeidssituasjoner
– og organisasjoner.
En arbeidsorganisasjon er i seg selv en måte å løse bestemte
oppgaver på. En arbeidsorganisasjon er ikke noe mål i seg selv – enten
den er skarpt hierarkisk linjestyrt eller preget av løsere, mer tilfeldige
koblinger. Vi må spørre om midlene som velges for gjennomføring av
mål, visjoner, prosjekter gir gode muligheter for god og rasjonell
oppgaveløsning, en god jobb. Gis medarbeiderne spillerom og muligheter
til å kunne, tore og ville, eller lammes de i midlenes bør og må?

En god jobb: Visjonen, erfaringen og spillerommet.

Vi har søkt å forankre det å ville i den paradoksale relasjonen mellom
fortid og framtid, det nødvendig uutsagte og usikre – og erfaringene,
det ugjenkallelige, de individuelle sporene i kroppen vår og omgivelsene
våre. Der teknologien utgjør en særlig, og tilsynelatende paradoksal
utfordring med sin åpenbare innsnevring av handlingsvalg på den ene
siden – og forespeilingen av uendelige valg på den andre.
For de fleste av oss er handlingsrepertoiret på jobben mer begrenset
enn på fritida. Det er bestemte jobber som skal og må gjennomføres, og
som krever bestemt kompetanse, ferdigheter, kunnskap, at man kan.
Organisasjonen er trolig strammere, mer formell? Vi må imidlertid
kunne anta at de allmenne betraktningene om å måtte, ville og kunne
som vi gjorde på individuelt nivå også gjelder innenfor arbeidsorganisasjoner.
Selv innenfor relativt rutinepregede arbeidsorganisasjoner er organisasjon,
visjoner, planer eller erfaringer med gjennomføring sjelden
entydig. Etter hvert som vi setter i verk en plan, så reflekterer vi over
det vi gjør og har gjort, vi diskuterer erfaringene med andre som kan ha
gjort andre erfaringer ved iverksettelsen. Vår individuelle erfaring kan
tolkes og refortolkes, og blir ofte det i møte med kolleger.12
De handlingene vi reflekterer over, alene, eller sammen med andre
må nødvendigvis utspille seg over tid, som historier, episoder, som gis
en begynnelse og slutt og kan fortelles.13 Skal handlingene sitte i
kroppen som ferdighet, som noe vi kan eller behersker, kreves det
øvelse, gjentakelse og justeringer. Det tar tid. Slik vi tidligere har påpekt:
Det å ville forutsetter også ferdigheter, at vi kan.14
Tidsspennet fra vi formulerer en visjon, et prosjekt til vi oppsummerer
erfaringen, kan vi med Giddens (1984) kalle en episode. En episode
kan både forstås individuelt, i gruppe eller samfunnssammenheng. Det
er den tiden vi har gitt oss eller er blitt gitt gjennom institusjonelle
rammer for å jobbe med oppgaven, saken, prosjektet. Det er den tiden vi
har til å øve oss, til å finne rytme, beherskelse og forståelse.
All arbeidsorganisering kan sies å ha et effektiviseringssiktepunkt: Å
utføre bestemte jobber på en rasjonell måte – uten å ”sløse med tid og
ressurser”. Et sentralt organisatorisk spørsmål i forhold til å ville og
kunne kan være hvorvidt det gis tid nok til å etablere erfaringer og ferdigheter
nok til å kunne og til å ville i en daglig arbeidssituasjon, men også
hvorvidt det er tid og anledning til å ivareta et ønskverdig liv utenfor
jobben.

Noen konkrete eksempler
I alle organisasjoner jeg har jobbet med som organisasjonspsykolog, har
de fleste arbeidstakere – enten de har vært lærere, flygeledere, elektroteknikere
eller vinmonopolarbeidere vært opptatt av å gjøre en god jobb.
Å gjøre en god jobb handler om å beherske oppgaven, ha teknikken og
ferdigheten i kroppen slik at kvaliteten på resultatet kan bli godt.
I intervjuer og samtaler skinner stoltheten og gleden igjennom når
lærerne forteller om samarbeid med kolleger om opplegg som hjelper
elevene til å mestre. Når vinmonopolarbeiderne viser til flyten i produksjonen
– hvordan de behersker komplisert utstyr for liming av etiketter,
omstilling (rengjøring) av utstyr for nye tappeserier, kjennskap til og
sikring av god kvalitet. Elektroteknikeren som har løst et problem med
støyskjerming eller lydforvrengning, flygelederne som i pressede
trafikksituasjoner løser problemene med flyseparasjon raskt, effektivt og
trygt, eller hjelper en villfaren privatflyger med instrumentsvikt trygt
ned. Ferdighetene deres bygger på profesjonell opplæring og/eller lang
erfaring der rytmer og ferdigheter sitter i kroppen og kan hentes raskt
fram.15
Visjonene deres, framtidsperspektivene, er i hovedsak knyttet til
denne jobben – som de behersker. Interessen for de faglige oppgavene i
seg selv innebærer oftest et ønske om å utvikle seg, være oppdatert.
Mange er også opptatt av det faglige og sosiale fellesskapet omkring
arbeidet.
Samtidig er jobben også et middel for realisering av privatlivets
visjoner om familie, unger, trygghet for hus og hjem – spesielle
prosjekter om innretning av livet utenom jobben. For de fleste er det
viktig – og vanskelig – å finne en livsrytme som gir tilstrekkelig rom for
en god kobling mellom hva vi kan kalle de to livssfærene.
Erfaringene mine støtter på sett og vis hovedtrekkene i McGregors
(1966) velkjente ”teori Y” – der lederen forutsetter at folk stort sett
ønsker å gjøre en god jobb, og også Thorsrud og Emerys psykologiske
jobbkrav, der en ønskverdig framtid, sosial støtte og læringsmuligheter
står sentralt (Emery og Thorsrud 1969).
Frykt for å miste mulighetene til fortsatt å kunne gjøre en god jobb,
til å ta ansvar (eller ha en jobb i det hele tatt) står etter vår erfaring
sentralt når vi møter motstand mot organisasjonsforandringer.
I forståelsen av ”å gjøre en god jobb” – ligger det å kunne bygge
videre på egne erfaringer, å være sikret tid og mulighet til å gjøre egne
erfaringer, slik vi var inne på tidligere.

Jeg skal kort gå gjennom to eksempler fra helt ulike organisasjoner:
En produksjonsbedrift, Vinmonopolet og en service- og tjenestevirsomhet,
skoleverket. Jeg trekker her bare fram sider ved erfaringene som
synes å belyse vår argumentasjon i det foregående. Hensikten er å
illustrere spillerommet for å kunne og ville..

Vinmonopolet
Ved Vinmonopolet diskuterte vi i et prosjekt mulige omorganiseringer
av driften bl.a. for å bedre et problemfylt arbeidsmiljø. Miljøet hadde
utviklet seg såvidt kritisk at bedriften fikk pålegg fra Arbeidstilsynet om
å sette i verk tiltak. Det forelå et sterkt ønske om forandringer både fra
operatørene i førstelinja og fra ledelsen – men i utgangspunktet var det
sterk uenighet om hva som skulle forandres og hvordan. Diskusjoner
om prosjektets innhold og retning ble drøftet intenst i ulike grupper og
fora.
Et av de heftigst diskuterte temaene var hvor lang tid det skulle ta
ved maskinstopp før en spesialist utenfor arbeidsgruppa ble tilkalt av
formannen. Arbeiderne hevdet at de gjennomgående hadde kompetanse
til å rette opp feil som oppsto. De var også interessert i å bedre denne
kompetansen. Med litt tid til å undersøke hva som hadde skjedd – når
stopp inntraff, gjerne med spesialist som veileder om nødvendig, ville
de kunne få en god læringssituasjon, en mulighet til å lære av egne
erfaringer.
Vi hadde på forhånd gjennom observasjoner og intervjuer iakttatt
arbeidssituasjoner der dette spillerommet manglet fordi formann/spesialist
verken hadde tillit til eller ga rom for arbeidernes deltakelse. Disse
trakk seg i stedet (både fysisk og psykisk) ut ved produksjonsstopp.
Om disse episodene ble for korte, ville arbeiderne miste spillerommet
og mulighetene for erfaringslæring, mulighetene til å kunne, til å ta ansvar
– og dermed også til å ville engasjere seg konstruktivt og kreativt i
produksjonssammenheng. Gjennom en forsøksperiode med et par
tappekolonner viste det seg godt mulig å gjennomføre en omorganisering
som ga større spillerom.
I forberedelsene til forsøkene var arbeidere, formenn og mellomledere
aktivt med på drøfting og utforming av forsøksområder og betingelser.
Erfaringene som ble gjort ble oppsummert ved et evalueringsseminar,
gjennom enquete og intervjuer, og var overveiende positive fra alle
nivåer. Da det var spørsmål om å videreføre erfaringene fra forsøkene til
de andre tappekolonnene, betonte fagforeningslederen betydningen av
erfaringslæring. Han hevdet at de andre kolonnene ikke burde kopiere
eksisterende arbeidsformer som nå var resultatet av den prosessen de
hadde vært igjennom, men måtte få en sjanse til å tilrettelegge sin egen
prosess hvor man sørget for et spillerom for ulike og kanskje andre erfaringer.
I ett av oppsummeringsintervjuene mente en sentral tillitsvalgt at man
gjennom prosjektet hadde kunnet demonstrere vilje og kunnskap til å
jobbe konstruktivt med organisasjonens utvikling både i forhold til praktisk
produksjon – og mer strategiske spørsmål. Det siste mente han kunne
bli viktig når endringer i forbindelse med EU var ventet om en del år.
Gjennom prosjektarbeidet gikk de fra en situasjon karakterisert ved
konflikt, som alle hadde som mål å komme vekk fra, en situasjon preget
av lite spillerom, liten vilje til deltakelse og mulighet for læring – til en
situasjon med mer rom for læring, for å kunne og aktivt ville.

Videregående skole, Reform 94
Vi har iakttatt en prosess ved iverksettingen av Reform 94 i videregående
skole, som på en kritisk måte kaster lys over tilsvarende forhold som de
beskrevet ved Vinmonopolet: Det dreier seg om en prekær sammenheng
mellom målet, spillerommet/tiden – og det å kunne og ville.
Skolen er kanskje langt mer komplisert enn en produksjonsbedrift –
det er mindre entydig hva man gjør og skal gjøre. På bakgrunn av mer
omfattende erfaring fra dette arbeidet skal vi gå mer omfattende til
verks i beskrivelsen av dette eksempelet.
Målene for reformen er av to slag: Samfunnsmessig vil man ha ”mer
kompetanse ut av befolkningen,” utdanne arbeidstakere som kan øke
arbeidslivets konkurransekraft. Individuelt vil man gi den enkelte
tilhørighet i det kulturelle fellesskapet, og bidra til utvikling av personlig
integritet bl.a. som ”meningsskapende og integrerte mennesker”.
Som ved Vinmonopolet fant vi at skolenes medarbeidere i utstrakt
grad aksepterte og sluttet opp om målene ved reformen. Samtidig var
det ikke først og fremst medarbeiderne ved skolene som ønsket forandringer.
Og mens forandringene ved Vinmonopolet var begrunnet i noe
man ville unngå eller vekk fra, er reformen mer begrunnet som noe man
vil oppnå – slik læreplaner og hjelpemidler er formulert. Samtidig som
man også i forarbeidene til reformen klart ville unngå den sløsing av
krefter og ressurser som lå i at mange unge mennesker i det gamle
systemet vandret fra grunnkurs til grunnkurs, uten at dette nødvendigvis
ble del av en formell kompetanse som var anvendbar i arbeidsliv
eller til videre studier. (NOU 1991:4)
Reformen gir alle 16-19 åringer lovfestet rett til videregående skole
fram til formelt fagbrev, studiekompetanse eller delkompetanse.
Reformen kan sies å ha en struktur- og en innholdsside som er nøye
sammenvevet. Strukturreformen innebærer først og fremst en reorganisering
av yrkesfaglig utdanning til to år i skole og to år som lærling i
bedrift som hovedmodell. Reformen innebærer også en sterk forenkling
av fagstrukturen det første året ved en reduksjon fra 109 til 13 grunnkurs.
De yrkesfaglige kursene har fått noe mer omfattende allmenn
teoridel enn tidligere.
For å få dette til har man på sentralt hold, i samarbeid med lærerorganisasjoner
og andre faginstanser utviklet læreplaner og veiledninger
for lærere og elever. I disse planene og veiledningene legges det stor
vekt på elevenes medarbeiderskap i evaluering og planlegging. Intensjonelt
legges det i noen grad opp til hva vi tidligere har kalt erfaringslæring
– bl.a. ”ansvar for egen læring”18 og til spillerom for drøfting og
deltaking.
Ut fra reformens intensjoner kan man med litt velvilje tolke inn noen
av de spenningsfylte forutsetningene for å ville som vi har diskutert i det
foregående, og også relasjonen mellom å ville og å kunne.
Her er i prinsippet åpent rom for medvirkning, for nysgjerrighet, for
utforsking av det ukjente, og også for å forankre dette utviklingsarbeidet
i det man kan, for å bygge opp erfaringer i konstruktivt samspill
med lærere/instruktører og medelever. Og som sagt – få ga uttrykk for
motstand mot intensjonene i reformen. Samtidig iakttar vi en sterk
sentral styring i høyt tempo i innførings- og omorganiseringsarbeidet.
Altså nokså klare pålegg om bestemte handlinger innen korte tidsfrister:
Dere skal.
Og innenfor skolene har vi møtt dels sterk motstand og kritikk når
det gjelder gjennomføringen av reformen det første året. Denne
motstanden kan sees i ulike perspektiv – og her skal vi forsøke å knytte
sammen det organisatoriske med det individuelle – som et spørsmål om
mulig spillerom til ta tak i egne erfaringer i endringsarbeidet og dermed
til å ville slik vi har diskutert i det foregående.
Organiseringen av skolens arbeid kan tradisjonelt sies å ha vært
basert på en bunden og en ubunden del. Den bundne delen, godt og vel
halvparten av arbeidet, utgjøres av selve skoledagen. Den er sterkt
regulert gjennom timeplanen som stykker hver dag opp i episoder på 45
minutter, der den samme inndelingen i hovedsak gjentas hver uke
gjennom hele skoleåret, og der innholdet i episodene langt på vei er
forhåndsbestemt gjennom fagplanene.
Den den ubundne tiden har lærerne (og elevene) tradisjonelt disponert
etter behov. Det er tid som brukes til å gjennomgå erfaringene som er
gjort og å planlegge på kort og lang sikt. Den ubundne tiden har gjennomgående
vært lagt etter ordinær skoledag og disponert individuelt.
Lærere (og elever) utvikler sine arbeidsrytmer og rutiner i samspillet
mellom den bundne og ubundne tiden, de bygger opp en erfaring som
gjør det mulig å forholde seg til læreplanenes generelle mål (samfunnsvisjoner)
og faglige mål, såvel som til personlige lang- og kortsiktige mål
f.eks. i forhold til familie og fritid.19
I reformens innledende fase fikk lærerne en ny arbeidstidsavtale der det
oppsto strid om tolkningen mellom arbeidsgiver og arbeidstakere. Mange
av lærerne opplevde avtalen som et sterkt inngrep i den fleksible delen av
arbeidstiden. Mange oppfattet den som et signal om at arbeidsgiver ikke
hadde tillit til deres forvaltning av denne tiden. Trolig oppfattet også en del
at en etablert rytme mellom arbeid og familie/fritid ble brutt opp.
Parallellen synes nokså tydelig til vinmonopolarbeiderne som ikke
hadde spillerom til på eget initiativ å finne ut av feil ved produksjonsstopp.
Ved skolene har man erfaring med en viss autonomi og spillerom
som man med den nye avtalen oppfattet ble innsnevret.
Oppfatningen av innsnevring ble styrket gjennom måten reformarbeidet
innledningsvis ble gjennomført på.
Stikkord for gjennomføringen kan sies å ha vært tempo, effektivitet
og sentral styring. Grunnleggende endringer i styringssystemer på ulike
nivåer, utarbeiding og gjennomføring av læreplaner, høringer, etterutdanning
og evaluering skulle foregå mer eller mindre samtidig – etter
stramt oppsatte planer og mål, og med innlagte krav om kontroll
gjennom hyppige resultatrapporteringer underveis. Arbeidet har vært
skarpt målstyrt og sentralstyrt.
Målstyringen i den grad den manifesteres som et sentralt initiert
system og med klart definerte og regulerte handlingskrav, synes å ha
som siktepunkt å luke vekk usikkerhetsmomentene ved framtidsprosjektet.
Man skal nå de bestemte resultatene.
Samtidig synes man å undergrave aktørenes spillerom til å ville, til å
delta aktivt og oppfinnsomt. I skolene har man i liten grad deltatt i formulering
av mål og krav – selv om lærerne har vært representert i planleggingen
gjennom arbeidstakerorganisasjonene.
Gjennomføringene av forhandlingene i dette systemet tar i seg selv
tid – og ideelt sett burde man også hatt tid for tilbakemeldinger til
grunnplanet. Den faktiske tiden til dette har vært svært snau – og tidspresset
knyttet til reformen har vært stort, og gitt dårlige praktiske
muligheter for lærerne til å bygge videre på egne erfaringer i konstruktiv
forstand. Erfaringer som må bygges opp i tid som refleksjoner
omkring det man kunne, det man vil og det man prøver litt etter litt.
Tidspresset har ikke gitt dem gode muligheter til å komme i inngrep
med reformarbeidet, har gitt dårlig eierforhold til det.20
Mange lærere opplevde ikke bare at arbeidstidsavtalen slik den ble
praktisert uttrykte mistillit til jobben de hadde gjort, men også at nye
organisasjonsformer, arbeidsformer og krav gjorde det vanskelig å få gjort
en god jobb i fortsettelsen. En god jobb vurderes i forhold til elevene, og
konkret var mange, særlig ved yrkesfaglige studieretninger engstelige for
elevenes situasjon i forhold til teorifagene, og for arbeidets kvalitet.
Det er en spenning mellom reformens visjon om identitetsskaping
gjennom bla åpen medvirkning og erfaringslæring (f.eks. prosjektundervisning)
og kravene til forhåndsdefinert innhold og resultatrapportering.
Slike spenninger – kanskje klarest uttrykt i forholdet mellom læreplanenes
generelle del og fagdel – har skolen alltid hatt.
Som vi har påpekt svarer dette spennings- eller motsetningsforholdet
godt til de paradoksale forutsetningene for å ville som vi alle må
forholde oss til uansett vårt virke, og som i skolen altså ikke er noe som
er kommet med reformen.21 Med selve gjennomføringstempoet i denne
reformen synes imidlertid spenningsforholdet å kunne bli prekært i
innledningsfasen.
Her formidles både at ”nå er det opp til deres initiativ, oppfinnsomhet
og medarbeiderskap” og på den annen side at: ”Vi stoler ikke riktig
på dere, her må vi ha mer kontroll, nå må dere følge ordre.” Budskapet
får et preg av dobbelkommunikasjon.22
I denne situasjonen finner vi også at en god del lærere trekker seg
tilbake – parallelt til slik vi iakttok vinmonopolarbeiderne før prosjektet.
En del lærere konsentrerte seg dette første året om det de kunne fra før,
og som de hadde erfaring for virket bra i forhold til elevene. Men de
forholdt seg passive i forhold til det nye: ”Vi fortsetter mest mulig i
gamle spor.”
Som forskere engasjert i det fortløpende evalueringsarbeidet for
departementet konfronteres vi selv med resultatkrav og tidspress som
aktør. Gjennom det første halvannet året ble vi pålagt å levere omfattende
halvårlige forskningsbaserte analyser av utviklingen i gjennomføringsprosessen.
Vårt oppdrag er å evaluere ”organisering og samarbeid,”
et felt der det verken finnes enkle fasitsvar eller enkle kvantifiseringsmuligheter.
Samtidig la oppdragsgiver vekt på representativitet. Vi la til
rette et opplegg basert på intervjuer, tilbakemeldinger og diskusjoner
ved siden av dokumentstudier. I løpet av et års tid var det dokumentert
et tydelig motsetningsforhold mellom den reelt tilgjengelige tiden,
oppgavenes art og kravene til resultatdokumentering: For å kunne
levere en forskningsmessig underbygget rapport om arbeidet i skolene,
fylkene og arbeidslivet annet halvår mot slutten av det samme halvåret,
måtte feltarbeid gjennomføres i sommerferien og ved oppstart av skoleåret,
altså mens det ikke foregår aktivitet, eller man ennå ikke har
kommet skikkelig igang. Spillerommet for dialog og meningsutveksling
var praktisk talt ikke til stede.
Vi antydet dette problemet i vår første rapport (som kom etter et par
måneders arbeid): ”En kunne være fristet til å prøve ut begreper
som ”reell tid” i forhold til ”teoretisk tid”. Et begrep om ”reell”
vs. ”teoretisk tid” kan knyttes tett opp til målstyringsarbeidet som har
foregått i noen år i hele den offentlige sektor. Dette arbeidet er igjen tett
knyttet til resultatorientering, i denne sammenheng målbarhet og
økonomisk effektivitet.23
Mange har opplevd nødvendigheten av å justere altfor detaljerte og
ambisiøse virksomhetsplaner til nivåer som både kan gi nødvendig
spillerom i det daglige, som gir rom for medarbeiderskap – og som er
praktisk gjennomførbare. De vellykkede forvaltningsbedriftene gjør
nettopp dette – skaper og utnytter handlingsrom for lokale tilpasninger
snarere enn passiv lydighet (Berg 1995). Man søker å bygge opp et vil i
forhold til mål som er gjennomdrøftet til bør og skal, snarere enn må.

Om å forvalte spillerommet og bevegelsen
I denne gjennomgangen har vi forsøkt å se på forutsetninger for å ville,
kunne og måtte. Vi har drøftet betydningen av et organisatorisk definert
spillerom for å kunne bygge opp egne erfaringer og diskutere dem med
andre. Vi snakker om nødvendig tid til å drøfte, oppsummere erfaringer
– enten det er ved Vinmonopolet eller i Skoleverket. Et rom som, selv om
det er rammet inn av oppgaveføringer, er relativt tvangsfritt, som gir
mulighet for ro, ettertanke, besinnelse. Vi snakker om muligheter for å
kunne gjøre forsøk med nye og andre oppgavedefinisjoner, avgrensninger,
håndgrep – om endringer av handlingsrepertoir der man indidviduelt
og/eller kollektivt kan ta utgangspunkt i og videreutvikle den
kompetansen man allerede har.
Forvaltningen av dette spillerommet synes å kunne gi ulike forløp –
idealtypisk i tre retninger:
a) Dess trangere definert spillerom i forhold til tid og oppgaver, jo
mer tvang, og mindre mulighet til å utvikle ferdigheter, kunnskap og å
ta ansvar. Viljen passiviseres, umyndiggjøres eller tvinges til opprør
under et må eller skal.
b) Vi har også antydet at jo større spillerom ut over en viss grense, og
jo flere valg, som etter hvert blir uidentifiserbare eller likegyldige i
mangel på retning og rammer, dess større sjanse til at viljen passiviseres
ved mangel på retning, eller forankring i historie. Den ugyldiggjøres
ved at alt blir like gyldig.
c) Alternativet blir en slags Aristotelisk gylden middelvei – der
vandringen har preg av pendling mellom grensene for det absolutt
lukkede og det absolutt åpne, der det gis rammer, men også tid og rom
til å opprettholde dialog og bevegelse, til å kunne ta individuelt og
kollektivt ansvar.
Om vi går tilbake til de tre begrepssettene vi startet med, har vi stort sett
holdt oss til det andre – menneskeskapte visjoner og prosjekter – på organisasjonsnivå.
Graden av spillerom forvaltes ikke bare i organisasjonene,
men rammes åpenbart inn av mer samlende visjoner eller ideer på makronivå.
Handlingsvalgene kan bli illusoriske – slik EØS-avtalen viste seg å
innsnevre og styre handlingsvalgene i Vinmonopolet som organisasjon – og
kanskje også vil vise seg styrende for norsk alkoholpolitikk i framtida.

Gjennom historien kan vi hevde at overordnede dogmer og prinsipper
har gitt fokus, mening og handlingsvalg organisatorisk og individuelt,
ja nok også i nasjonalt eller internasjonalt perspektiv. Religionen
har gitt og gir slike sentrale prinsipper. I middelalderens Europa var
slike synspunkter nærmest enerådende. Prinsippene og dogmene som
blir førende kan også være forankret i politikk, økonomi eller vitenskap.
Ofte har visjonene eller målene helliget midlene som har innebåret
tvang og rå maktutbruk overfor dem som falt utenfor – eller som ikke
underkastet seg tidens mål og tenkesett.
Handlingsrepertoirene, mønstrene i arbeidsorganisasjoner og
familier som synes å følge de skarpe sentrale føringene kan være klare
og eksplisitte. De kan ha blitt internalisert i den enkelte gjennom gjentatte
erfaringer, vaner. Oftest vil nok mønstrene være skjult for oss. Vi
tenker tidens tanker og utfører tidens handlinger uten å være oss
mønstrene bevisst. De kan være skjult under propaganderte visjoner om
f.eks. rettferdighet, menneskeverd, hell, lykke og frie valg.24
I nyere tid vil vi vise til den ekstremt styrende statsmakt i de tidligere
Øst-blokkland, kanskje også til militære, etnisk baserte eller religiøse
despotier. De kommunistiske regimer målbar ideale tanker om solidaritet,
likeverd og menneskeverd, ”fra en hver etter evne til enhver etter
behov” som det het i ”Det kommunistiske manifest”. Man ville
utvikle ”nye mennesker” i tråd med høyverdige idealer, og industri og
utdanning i tråd med disse. Samtidig fant vi en rasjonalitet som ble
konkretisert i industri- og også et utdanningssystem, med presise
produksjonskrav, nedfelt i skarpt hierarkiske organisasjoner preget av
tvangsmessige må og skal og manglende plass for dem som falt utenfor
rasjonaliteten eller ikke oppfylte kravene. Som vrengebilder av idealene
opplevde man mangel på ansvar, blind karrierisme blant ledere,
manglende evne til utvikling av ferdigheter og evne til omstilling,
vedlikehold, manglende spillerom til å kunne og til å ville, man opplevde
tvangsarbeidsleirene.
I vår sekulariserte, industrialiserte del av verden der kommunistiske
dogmer er byttet ut med ”frihet, demokrati og markedsliberalisme”
lever vi ikke under slike tvangsregimer.
Spillerommet under den ”globale markedsliberalismen”, er tilsynelatende
vidt åpent – og snarere uttrykk for den grenseløsheten antydet
under alternativ b) Propagandaen som vi møter i reklamer og politisk
retorikk forespeiler endeløse frie valg og muligheter.
Om mine overveielser er riktige vil også dette alternativet være
svært tvilsomt i forholdt til å bevare og utvikle våre evner og muligheter
til valg og vilje.

Økonomi som mål og middel
Hvis vi ser på visjonene slik de fremkommer både for de store selskapene,
for nasjonene og i de store internasjonale avtalene (GATT, NAFTA,
EU osv.) er de sentrale nøkkelord konkurranse og vekst, og samtidig regler
mot at statlige, valgte myndigheter skal kunne forhindre den frie
konkurransen. Mens staten og økonomien var sammenvevet under
kommunistregimene, blir økonomien under markedsliberalismen
løsrevet fra statlig og folkevalgt innblanding.
Vekst og konkurranse kunne gis forskjellig innhold. Hvis vi ser på
hvordan større selskaper konkretiserer sine visjoner er de oftest ganske
enkle: Vi vil ha størst mulig avkastning på investert kapital, vil ha størst
mulig del av markedet for våre produkter (og uutsagt; nødvendigvis på
bekostning av andre). Visjonene kommer enkelt og greitt til uttrykk når
selskapene legger fram sine resultater: Det dreier seg om hvor mye
penger man har omsatt for, og hvor stort overskudd og avkastning blir.
Organisasjonsforandringer og reformer begrunnes i økonomisk
nødvendighet, i konkurransen om størst resultat. I offentlige utred-
ninger og reformer står også økonomiske resonnementer sentralt –
enten det dreier seg om å sikre vår konkurransekraft slik vi så at
skolereformen delvis var begrunnet, eller det dreier seg om lønnsomhet
eller effektivitetsmål i ulike tjenester – fra post og tele til omsetning av
alkohol, helse og utdanning.
Vi kjenner det på kroppen i våre ”fristilte” forskningsinstitusjoner –
der mer og mer av arbeidet, omtanken og siktemålet blir å
skape ”inntjening” – og i praksis nokså snever økonomisk forstand
bidra til ”verdiskaping,” økt konkurransekraft og inntjening for stat og
næringsliv. I Norges forskningsråds ”Forskning for framtiden. Strategi
for norsk forskning og for Norges forskningsråd fram mot år 2000” står
slike perspektiver helt sentralt. Vi bringes selv i en konkurransesituasjon
om inntjening – og ser at en konsekvens blir stadig kjappere levering av
produkter – etter oppdragsgivers kravspesifikasjoner. Tid blir et knappere
og knappere gode – slik vi også så eksemplifisert fra organiseringen
av evalueringsoppdraget i forbindelse med Reform 94.
For de fleste av oss virker dette selvsagt og fornuftig. Det er tidens
melodi: Vi vet jo alle at den som er kjappest får mest penger – og mer
penger gir oss større handlerom til å velge? Mer penger – vil si mer
utdanning, mer helse – og også bedre helse og bedre utdanning.

Penger som universalmiddel
Pengene synes fort å representere både målet og midlene. Vi skal være
raske og effektive – så inntjeningen kan bli bedre. Vi må få omkostningene
ned – slik at vi kan få bedre forrentning av investert kapital.
Penger er så velsignet målbare, digitaliserbare. Den nye teknologien er
skreddersydd for penger. De kan telles, samles i kurver som viser hvor
mye tap og vinning, hvor store omkostninger og utgifter, som gir presise
måltall og prognoser. Effektivitetsmål settes opp som antall produserte
enheter i forhold til utgifter, omkostninger og tid, gjerne fulgt av slagord
som ”mer helse, mer utdanning osv for hver krone,” og ”tid er penger.”25
Senkede omkostninger betyr først og fremst mindre bruk og av –
hengig het av arbeidskraft. Færrest mulig ansatte, lavest mulige lønninger,
mer overtid, minst mulig forpliktelser for arbeidstakere fra arbeidsgivers
side, enten det dreier seg om privat eller statlig virksomhet.
Samtidig skal den enkelte ta mer ansvar for seg sjøl – bl.a. ved at
man må betale det ” det koster.” I tilsvarende grad fungerer penger som
rettigheter. Folk som er presset ut av arbeidsmarkedet (eller ikke
kommer inn) blir i praksis rettighetsløse når de ikke har ”råd”.
De som har jobber opplever større effektivitetspress. Tid synes å bli et
stadig knappere gode både i jobben og utenfor jobben. Det handler om
konkurranse – den kjappeste vinner, den seine taper. Det er vinnerne
som sikres større rettigheter og tilsynelatende valgmuligheter. Tilsynelatende
fordi det jo ikke er sikkert at de får tid til å benytte valgmulighetene.
Vinnerne, enten de er multinasjonale selskaper eller profesjoner,
slåss for å befeste sine rettigheter og privilegier, monopolsituasjon og
makt.
De økonomiske kalkylene handler også om folks liv privat og i
arbeid – om forhold som slett ikke er tellbare i det hele tatt. De handler
om kvaliteten av arbeid og tjenester – i helse og utdanning. Flere uteksaminerte
elever pr. lærer kan bety kvalitetsmessige tilbakeskritt. Flere
behandlede pasienter pr. lege pr. tidsenhet kan gi uoversiktlig kvalitetssvikt
i arbeidet.
For profesjonelle hardtjobbende medarbeidere med overtidsbaserte
høytlønninger snevres de økonomibaserte rettighetene og privilegiene i
mangel på tid. Valgmulighetene som pengene skulle realisere, blir bare
tilsynelatende. Det å ville forutsetter muligheten til å ville noe annet.
Men tilsynelatende blir det enerådende valget: ”Å tjene enda mer.”
En økonomi som får preg av å være det mål vi alle retter oppmerksomheten
mot, kan begrense vår evne og mulighet til å kunne, til å ville –
noe annet enn penger. Og penger skulle vel egentlig ikke være noe
annet enn et middel?
Dermed er vi tilbake til vår innledende diskusjon om middelet, om
den motsetningsfylte relasjonen mellom det prinsipielt åpne, tilfeldige
og det presist målbare – forutsigbare og den mulige undergravingen av
viljen. Vi flyr for å fly, sitter koblet til datanettet for å sitte koblet til
datanettet, tjener penger for å tjene penger.
Som mål, middel, tegn og vare synes penger å ha fått en slags
universalfunksjon. Penger gjør det mulig å oversette mellom alle ting.
Alt har sin pris i penger. Noe blir bare gyldig i den grad det er målbart i
penger. Alt gjøres tilsynelatende mulig gjennom penger. Etter hvert som
alt slik blir like gyldig og tilsynelatende mulig – blir det selvsagt også
meningsløst og ugyldig.26 Ved en tett kobling mellom teknologi og
økonomi foregis vi et absurd og kaotisk mangfold av ”valgmuligheter”
– samtidig som handlingstvangen underslås: Vi kan ikke bevege oss,
tenke, handle, ville utenom teknologien og pengevesenets fasttrukne
spor og visjoner. Vi må. Evnen og viljen til å gjøre noe annet svekkes.
Midlenes herredømme ser vi kanskje i permanent arbeidsledighet, i
overflod blant få (individuelt og mellom nasjoner) kombinert med fatt-
igdom, ødeleggelse av natur, nye og uventede former for sykdom,
ensomhet og manglende fellesskap og opplevelse av mening. En absurd
dans rundt gullkalven der man febrilsk prøver å danse raskere og
raskere med færre og færre – ettersom mange slenges av runde for
runde: ufaglærte, kvinner, barn, faglærte, bønder, hele nasjoner i den
tredje verden…
Kanskje gir ikke dagens økonomiske modeller og visjoner mindre
føringer på samfunn, organisasjoner og individer enn middelalderens
religiøse dogmer.
Økonomene er blitt vekstens og pengenes yppersteprester. I bunnen
av deres regnestykker ligger forutsetninger om nytte- og profittmaksimering
som våre individuelle og kollektive visjoner: ”Det økonomiske
mennesket. Et hypotetisk menneske som antas fri fra å la altruistiske
tilbøyeligheter og motiver virke inn på en rent selvisk streben etter
rikdommen og dens glede.” (Webster`s New International Dictionary,
Second Edition.) Det markedsliberale samfunns visjon og menneskesyn
er med mer hverdagslige ord: Grådighet. Det grådige menneske. Og det
synes mer og mer endimensjonalt å tvinge oss alle inn i denne visjonen,
gjøre oss avhengig av den.27 Det er dette vi etter hvert kan, det vi tror vi
må.. Er det dette vi vil?
Med denne grådigheten som forutsetning fortsetter økonomene sine
regnestykker på godt eksperimentelt vis. De undersøker enkelte faktorer
mens alle andre forhold holdes like – eller Ceteris paribus som det heter,
selv om alle vet at ”andre forhold” stort sett ikke kan holdes likt. Det
hele koker gjerne ned til at – Cet. par. vil mennesker ønske mer av hva
som helst de ønsker. Og slike cet.par. mennesker vil ønske mer penger
fordi penger er den beste måten å skaffe seg hva som helst de ønsker på.
(Brockway 1993) Vi går mer og mer i takt med en overmodig forestilling
om at ”alt” er mulig og kan velges, at vi kan vokse inn i himmelen.
Kanskje kan vi snakke om en ensretting eller sentralisering som
underslås, som dekkes under høylydte rop om større valg – handlefrihet
og billigere varer. Hva ville skje den dagen økonomenes (og andre
vitenskapers) forutsetninger om at alle ”andre forhold” faktisk kunne
holdes likt ble oppnådd? Ville ikke det være et samfunn uten tvisyn,
ukjente muligheter – et tvangsmessig og dødt samfunn?
I de tette koblingene mellom penger, teknologi, vekst og konkurranse
kan vi være iferd med å skape oss en situasjon der vilje og valg blir
en illusjon og perspektivet apokalyptisk. Der forandring synes å innebære
en tvangsmessig alles kamp mot alle og før eller siden totale
sammenbrudd økologisk, økonomisk, menneskelig. Der vi risikerer at
individuelt og kollektivt mål ensidig forankret i en bestemt økonomitenkning
ødelegger de naturgitte rammene, de vi ikke kan velge – eller
ville annerledes enn de er.
Jeg har aldri hatt særlig sans for apokalypser, og når de presser seg
på for tiden – er det ikke fordi vi nærmer oss fin de siecle. Tegnene – som
identifisert over, har vært synlige gjennom mesteparten av århundret og
kan bl.a. kjennes igjen i Keelings kurve over det økende drivgassutslippet
i atmosfæren gjennom sekelet: Vekst som knyttes til eksponensielle
kurver som er selve tegnet på menneskelig overmot – hybris.
(Weiner 1990) Mennesket – gjennom vår endimensjonalt økonomiske
måte å tenke, organisere og produsere på synes å ha blitt en egenvirkende
kraft – i forhold til de livsbetingelsene vi i utgangspunktet hevdet
ikke å ha valg og vilje i forhold til. I vår egensindige, grådighetsbaserte
rasjonalitet overser vi at vi er uløselig innvevd i og avhengig av våre
naturgitte forutsetninger.
Det tredje alternativet, som en slags ”gylden middelvei” må innebære
strevet for å holde åpent de reelle valgmulighetene, mulighetene
til å ville – som en kontinuerlig bevegelse og strev mellom de to andre
ytterpunktene. At vi på alle organisatoriske nivå holder spillerommet
åpent – der det er mulig å diskutere mål og midler, hva vi vil og hva vi
ikke vil, og der vi verner om det uferdige.
En figur (neste side) kan kanskje illustrere dette. Her ser vi spillerommet
som ”en råk” eller sektor mellom to grenselinjer tegnet som en vinkel, som det er uakseptabelt å overskride. Den stiplede linja – der sektoren bøyes tilbake til seg seg
selv, tenker jeg meg som en illustrasjon av at overskridelse av grensene
innebærer sammenbrudd – får grensene til å sammenfalle eller slå over i
sin motsetning – krystallisert eller i det totale ”kaos”.28
Det er vanskelig – og ville være selvmotsigende å tegne en
presis ”modell” av det tredje alternativet.
I tradisjonell språbruk måtte det likevel innebære en bevegelig likevekt
mellom stat, marked og livsverden. Det må også være mulig å stille
spørsmålstegn ved de helligste ting – slik som økonomenes begreper om
nytte- og profittmaksimering.
Kanskje vi istedenfor vekstøkonomiske modeller må tenke i forhold
til vedlikeholdsøkonomiske modeller. Kanskje er vår ensidige fokusering
på den positive siden av begrepssettene feil. Kanskje er det heller
slik at den dynamiske balansen som alt liv innebærer, forutsetter vekslinger
mellom det positive og negative som to sider av samme sak.
Vårt begrep om spillerom indikerer et rom for selvforvaltning m.h.t.
produksjon, produksjonsformer og organisasjon innenfor overskuelige
enheter i bedrifts- og lokalsamfunnssammenheng, i produksjon og
utdanning. Bevaring av dette spillerommet – også i vår måte å organisere
og å produsere på i det daglige – synes nødvendig om vi ønsker
forsatte muligheter til forandring, tilpasning, læring – liv.
Det å ville som fortsatt mulighet for den enkelte synes å innebære
begrensninger for hva vi kan ville, begrensninger vi delvis ikke rår over
– men som vi i dag tror vi rår over.
Muligheten til å ville forutsetter at vi besinner oss, og handler med
ydmykhet overfor de naturbetingede krav vi lever innenfor. Besinnelse i
den forstand at vi, samtidig som vi så presist som mulig prøver å forstå
hvilke forutsetninger som ikke kan krenkes, erkjenner nødvendigheten
av et samspill som utelukker ominpotente prosjekter om ensidig behersking
eller kontroll fra vår side.
Dersom vi fortsatt skal kunne utvikle vårt spillerom for å ville, for
kontinuerlige tilpasninger og forandringer, kan vi neppe videreføre
organisering og arbeid forankret i et tvangsmessig og skråsikkert jag
etter forandring forstått som konkurranse, produkter, vekst og større
tempo. Et må diktert av menneskeskapte midler – der dette også blir det
eneste vi kan, der vi står i fare for å miste oss selv og hverandre.

Figur 3 (Her er det i originalen en åpen vinkel. Den illustrerer også en tidsakse. Inni vinkelen er tegnet en spiral mot vinkelens åpning. Den skal illustrere «spillerom for dialog vilje og valg.» Altså muligheter. Vinkelbena er ment å illustrere grenser. Dit vi «ikke vil» eller «ikke bør.» Umuligheter. På den ene siden «uakseptabel tids- og oppgaveregulering, tvang. På den andre siden «uakseptabel mangel på rammer for tid-oppgaver, kaos.»
Det er tegnet inn noen stiplede linjer som antyder at systemet kan (eller vil) bryte sammen om spiralen mellom vinkelbena krysser disse).

Snarere bør vi forsvare tvisynet, det uferdige, ro og muligheter for
besinnelse. At våre regnestykker og prosjekter, vår utviklingsretning
baseres på større ydmykhet overfor medmennesker og den natur vi som
mennesker er uunngåelig innvevd i – snarere enn på selvhevdelsens og
grådighetens imperativ og overmot.

Noter
1. Her ligger en rekke tråder til de største filosofiske diskusjoner omkring
samfunnsforskningsmetode, om læring, språk og kommunikasjon. For
bidrag til slike diskusjoner fra ved Arbeidsforskningsinstituttet vil jeg vise
til følgende avhandlinger og skrifter:
Gustavsen, Bjørn: Dialogue and Development. Theory of communication, action research and the restructuring of working life. Van Gorcum & The Swedish Center for working life, 1992.
Eikeland,Olav: Erfaring, dialogikk og politikk. Et begrepshistorisk og filosofisk bidrag
til rekonstruksjonen av empirisk samfunnsvitenskap. Avhandling for graden dr.philos. ved Historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo 1992.
Eikeland,Olav og Finsrud, Henrik D. (red): Research in action/Forskning og handling.Søkelys på aksjonsforskning. AFIs skriftserie nr. 1/1995.
Lahn, Leif Chr.: Yrkeskompetanse i støpeskjeen. En eksplorerende analyse av handlingsregulering og ny
teknologi i ingeniørmiljøer. Avhandlingen for graden dr. polit. ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet, Universitetet i Oslo 1995.
Lauvdal, Torunn:Pedagogikk, politikk og byråkrati. Om statlig styring av grunnskolen og reformintensjoner i den statlige forvaltning på grunnskoleområdet 1969-1991.
Avhandling for graden dr. polit. ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet,
AVH, Universitetet i Trondheim 1994.
Pålshaugen, Øyvind: Språkkritisk teori i praksis. Avhandling for graden dr. philos. ved Det samfunnsvitenskaplige
fakultet, Universitetet i Oslo 1994.
Sørhaug, Tian: Om ledelse. Makt og tillit i moderne organisering. Universitetsforlaget, Oslo 1996.
2. Det å unngå synes å kreve en ydmykhet i forhold til å pådytte medmennesker det som passer oss selv. Kanskje i tråd med det jødiske negativt formulerte ”du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke vil at andre skal gjøre mot deg” – snarere enn Bergprekenens mer positivt og offensivt formulerte
budskap – ”gjør mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg”. Den etiske betydningen av slike forskjeller og betydning for begreper som nestekjærlighet
og rettferdighet drøftes av A. Simonsen (1977). I den dagsaktuelle debatten har Ottar Brox (1995) slått til lyd for at vi i planlegging og organisering burde være mer opptatt av hva vi bør unngå enn hva vi vil oppnå
3. I boka ”The constitution of Society”(1984) har Giddens et kapittel om forandring, evolusjon og makt – der han bl.a. med henvisning til Gellner tilbakeviser et slikt evolusjonistisk perspektiv om vi vil forstå og ta vare på
sosiale endringsprosesser.
4. I allefall siden Aristoteles synes filosofer å ha vært opptatt av forholdet mellom det nødvendige og det tilfeldige, mellom det som ”er slik det er og
ikke kan være annerledes” og det som vi kan velge – som kunne vært annerledes. Moderne biologi og genetikk synes dels å legge opp til et tvetydig løp i denne sammenhengen: På den ene siden er man i ferd med å lete opp naturgitte, arvemessige forutsetninger, gener for ulike typer atferd
og egenskaper. På den andre siden synes man i økende grad å manipulere de samme forutsetningene etter egen ”vilje” – slik at de altså ikke lenger er ”gitt”. Grensene mellom det nødvendige og tilfeldige blir mer uklare.
5. Hannah Arendt (1978) viser til Marx og Hegel – at fremtiden kan innebære noe nytt ved at viljens prosjekt negerer det som er gitt.
6. Hannah Arendt (78) viser til liknende synspunkter gjennom filosofihistorien fra Aristoteles til Jaspers.
7. Bergson (og før ham Scotus) viser til at en utført handling mister sin karakter av tilfeldighet. Ved at handlingene foreligger kaster den skygger tilbake i fortiden slik at de synes å ha eksistert som (ikke-tilfeldig og
tilnærmet uunngåelig) potensiale også før sin virkeliggjøring. Dvs. friheten,
tilfeldigheten som gjorde valget mulig underslås. (etter Arendt 1978)
8. Slik jeg forstår Heidegger (bl.a. gjennom Næss sin utlegning 1965) muliggjøres tilstedeværens enhetskarakter ved at den ikke alene er rettet mot framtida men i seg selv også er rettet mot fortida. Heidegger er i denne sammenhengen opptatt av vår framtidige (og uunngåelige) død, men synspunktet kan også anvendes på mulige framtidige hendelser/prosjekter før den tid.
9. C.S. Peirce er på liknende måte opptatt av at våre oppfatninger rammes inn av såvel tidligere erfaringer som framtidige prosjekter. I tråd med hva vi er opptatt av her, hevder han at vi kan ha en viss kontroll med vår fremtid fordi vi i forhold til denne har valgmuligheter – ved at vi kan forandre våre meninger og holdninger, kan ”change our minds”. (Houser and Kloesel 1992)
10. Wynne (1996) har en interessant diskusjon om forholdet mellom legmannskjønn og ekspertkunnskap. Legmannen kan sies å bli satt i en dobbelbindingssituasjon når han på den ene siden gjøres avhengig av ekspertkunnskap – og egen praksis/erfaring gir grunnlag for sterk mistro. Det er selvsagt ofte svært psykologisk belastende å avvike fra – eller gjøre opprør mot allment vedtatte ”mønstre”. Man kvier seg – som lærde og lege i ”Keiserens nye klær”. Her er vi imidlertid først og fremst opptatt av hvordan våre valgmuligheter er knyttet til kjennetegn ved oppgave, sak.
11. Jfr. Kong Midas.
12. D. Schôn (1983) tar disse spørsmålene grundig opp i boka ”The reflective practitioner” – og særlig hans begrep om ”reframing” er relevant her. I norsk juridisk sammenheng – handler Arbeidsmiljølovens §12, – tilrettelegging
av arbeid, nettopp om kontakt med andre – og slik om muligheter til drøfting, deltakelse og innflytelse.
13. Jfr. Giddens (1984) s. 244. Persepsjonspsykologen Gibson (1975 ) vil hevde at vår tidsforståelse utgøres av våre historier som kontinuerlig kjeder seg i hverandre.
14. Dewey (1922/1988) understreker at vår evne til å ville i konstruktiv forstand forutsetter kunnskap og ferdigheter.
15. Her er vi i naboskapet til en omfattende diskurs om ”taus kunnskap” , om hvordan slike ferdigheter endres med ny teknologi, hvordan den eksplikeres osv. I sin dr.gradsavhandling gir Leif Lahn (1995) en omfattende introduksjon til- og diskusjon av dette feltet.
16. J.I. Karlsen og A.Svarva i samarbeid med J.F. Blichfeldt: ”Tapperiprosjektet
ved Vinmonopolet.” IFIM/AFI (1991)
17. J.F. Blichfeldt, Torunn Lauvdal, Trine Deichmann-Sørensen m.fl. Underveisnotater fra evalueringen av Reform 94, AFI notat 3.
18. Se f.eks. veiledningsheftet ”Veiviseren”. KUF 1994.
19. Man kan hevde at skoleorganisasjonens indre struktur med tradsjonelt sterk oppsplitting i fag, tid og rom kombinert med relativt rigide evalueringsformer aldri har gitt godt grunnlag for forandring verken organisatorisk eller innholdsmessig. Men forholdet mellom bunden og ubunden tid har utvilsomt gitt medarbeiderne stort spillerom for individuelle tilpasninger mellom skolearbeidet og livet utenom skolen.
20. Innenfor evalueringsprosjektet har Anne Marie Fosse (95) studert denne prosessen nøyere og har beskrevet denne mangelen på eierskap. Vi kan også vise til Brunsson og Olsen (1990) som gir eksempler på at reformer kan gjennomføres uten konflikter – om innholdet i reformen er praktisk gjennomførbart,(om det gis tid og spillerom) og idémessig ikke ligger for langt fra organisasjonens tidligere ståsted.
21. Jeg har tidligere diskutert dette i forbindelse med en undersøkelse om arbeidsmiljø i grunnskolen. (Blichfeldt 1984).
22. Dobbelt kommunikasjon er Batesons (1972) begrep der to motstridende budskap blir formidlet til en mottaker av en for denne sentral avsender. Det blir umulig for mottakeren å sortere sitt forhold til den viktige avsenderen m.h.t. mening og sammenheng. I familierelasjoner er slike situasjoner forbundet med utvikling av schizofreni.Individer utsatt for slike relasjoner kan utvikle stor smerte, utvikle sykdom, passivitet (utmelding) – eller også, som Bateson viste – kreativitet og oppfinnsomhet som logisk overskrider
det motsetningsfylte mønsteret.
23. Rune Slagstad (1996) sine iakttakelser passer godt til dem vi har gjort gjennom arbeid i feltet. I en analyse av Arbeiderpartistaten skriver han i forbindelse med målstyring slik det fremmes fra Departementshold: ”Når en leser de målstyringsideologiske dokumenter, føler en seg hensatt til 50 tallet…med forestillingen om den sosiale realitet som en målbar realitet bestående av ”hard facts: enkle standardiserte mål som forutsetning for rapportering, evaluering og kontroll. Målstyring er overhodet blitt en merkverdig overideologi i det norske system, maken finnes knapt noe annet sted i verden. – Nå er målstyringsideologien altså kommet til utdanningssektorens institusjoner i forhold til hvilke den er åpenbart vindskjev.” (s.22)
24. Hver tid har sine selvfølgeligheter, sine innlysende sannheter – det som synes ”nødvendig” gis ulike ideologiske forklaringer. Stein Mehren (1977 og 81) diskuterer hvordan tidens rasjonalitet kan romme myter, forhold som
rasjonaliteten blir blind i forhold til – og som aktualiseres som rasjonalitetens
vrengebilder i magi, vold, lidelse, destruksjon.
25. I Stortingsdebatten om iverksettingen av den nye grunnskolereformen – ble det stilt spørsmål ved gjennomføringstempoet. Statsministerens svar var at
verken hun eller utdanningsminister Hernes likte å kaste bort tiden. Hun syntes heller ikke barna skulle kaste bort tiden. (!) Min assossiasjon til dette svaret gikk til Michael Endes barnebok ”Momo og kampen om tiden” – der et
hovedpoeng er hvordan blindt effektivitetsjag stjeler tid og liv. (Ende 1986)
26. I sitt store verk ”The philosophy of Money” beskriver Simmel hvordan befolkningen går fra primærproduksjonens slit og begrensninger til å selge land – de blir pengeeiere og fri. Men, fortsetter han: ”….the negative factor
of the liberation from former burdens predominates, and his newly created situation as a money-owner entails only a minimum of spescific directives for the future. The positive factor in the liberation from the constraints of an object has been reduced to its marginal value. Money solves the task of realizing human freedom in a purely negative sense… such freedom favours that emptiness and instability that allows one to give full rein to every accidental,
whimsical and temping impulse.” (p. 401).
27. Den columbianske nobelprisvinneren Gabriel Garcia Marquez hevdet i forbindelse med kampen mot de store narkotikakartellene, at det ikke var narkotika man var hektet på, det var penger.
28. Slike modeller bør neppe trekkes for langt – men det er fristende å tenke seg den som et bilde på forløp både på individuelt, organisatorisk og samfunnsmessig nivå. Individets død markerer overskridelsen, avslutningen –
en ”tilbakevenden til jord,” eller en organisasjon som går i oppløsning. Situasjonen er vel – at slekt følger slekters gang, og menneskeskapte organisasjoner,
sivilisasjoner utvikles, går under, utvikles på ny så lenge vi holder ”råka” åpen, spillerommet, dialogene levende. Men overskridelse av de naturgitte rammene – som med menneskelig hybris ikke lenger er noe fjernt perspektiv – gir en total stillhet.

Litteratur
Arendt, H. 1978 The Life of the Mind. London: Secker and Warburg.
Bateson, G. 1972 Steps to an ecology of Mind. NY: Ballantine Books.
Bateson, G. 1980 Mind and Nature. Toronto: Bantham Books.
Berg, A.M. 1995 Vellykket forvaltning. Oslo: Tano.
Blichfeldt, J.F. 1981 Lærer for livet? Oslo: Universitetsforlaget
Blichfeldt, J.F. og Lauvdal, T. 1994 Underveisnotat I. Evaluering av R94.
AFI-notat 9/94. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.
Blichfeldt, J.F. et al. 1995 Underveisnotat II. Evaluering av R94. AFI-notat
7/95. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.
Blichfeldt, J.F., Deichmann-Sørensen, T og Lauvdal, T. 1995 Underveisnotat III Evaluering av R94. AFI-notat 13/95
Brockway, G. 1993 The End of Economic Man. W.W. Norton & comp.
Brunsson, N. og Olsen, J.P. 1990 ”Att gjenomföra reformer.” I Brunsson
og Olsen (red.) Makten att reformera. Carlssons.
Brox, O. 1995 Dit vi ikke vil. Ikke-utopisk planlegging for neste århundre. Exil. Halden.
Dewey. J. 1922/88 Human Nature and Conduct. Southern Illinois univ.press.
Emery, F. og Thorsrud, E. 1969 Mot en ny bedriftsorganisasjon. Tanum
Ende, M.: (1993) Momo og kampen om tiden. Oslo: Damm.
Fosse, A.M. 1995 Det er ikkje mi reform. Hovedoppgave. Psyk. Inst. Univ.i Oslo.
Gibson, J.J. 1975 ”Events are perceivable but Time is not.” I Fraser and Lawrence (red). The Study of Time bd.II. Springer Verlag.
Giddens, A. 1984 The constitution of Society. Polity Press
Houser, N and Kloesel, C. (eds.) The Essential Peirce. Indiana University Press.
Karlsen, J.I og Svarva, A. 1990 Tapperiprosjektet ved Vinmonopolet. IFIM/AFI
Lahn, L. 1995 Yrkeskompetanse i støpeskjeen. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.
Levinas, E. 1996 Den Annens Humanisme. Thorleif Dahls kulturbibl. Aschehoug
McGregor, D. 1966 Leadership and Motivation. MIT
Mehren, S. 1977 og 1981 Myten og den irrasjonelle fornuft. Oslo: Aschehoug.
NoU 1991:4: Veien videre til studiekompetanse for alle. Statens forv.tjeneste.
Næss, A. 1965 Moderne filosoffer. Vintens forlag.
Schön, D. 1983 The Reflective Practitioner. Basic Books.
Simmel, G. 1978 The Philosophy of Money. Routledge and Kegan Paul.
Simonsen, A. 1977 Sentrale tanker i Jødedommens Etik. Land og Kirke Gyldendal.
Slagstad, R. 1995 Arbeiderpartistaten – maktens bruk og misbruk. Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1/96.
Weiner, J. 1990 De neste hundre årene. Oslo: Cappelen.
Wynne, B. 1996 ”May we sheep safely graze?” I Lash, Szeszynski, Wynne (eds.) Risk Environment & Modernity. Sage Publications.