Det er første valgdag. Fortsatt valgets kval. «Kval» er et ord med røtter til oldnorsk og oldsaksisk, knytta til pine og ubehag. Valgkampen har vel ikke akkurat vært opplevd som noen pine, heller litt ubehagelig av og til. Kanskje litt pinlig innimellom når det fris til sjøltilstrekkelighet og havesyke.

 Et par dager før valget var bestemor og bestefar på sykkeltur i nærområdet. På leiting etter tildels skjulte natur- og kulturperler i Groruddalen. Turorientering tilrettelagt  som «stolpejakt» av Lillomarka o-lag.  Ikke stemmejakt altså. Vi er ikke medlem av noe parti lenger.

På Rommensletta kulturpark, rett ved siden av Smedstua, var det yrende liv.  En skulptur med svære metallbokstaver på rekke satt sammen til ord fanget oppmerksomheten:      ME – WE – ME.  På siden av stativene med ord var det en sveiv slik at de tre ordene i prinsippet kunne settes opp ned. Betydningen kunne endres, såvel som endring i rekken.  Du kunne få rekka ME – ME – ME.  Du kunne også få WE – WE – WE.  Eller ME- ME – WE, WE- WE – ME osv. Men hjulet som kunne dreie de tunge bokstavene var låst fast. Ble vel kanskje farlig for små kropper om de tunge metallbokstavene skulle komme i bevegelse.

 Skulpturen minnet bestefar på en liten episode fra formiddagen før. Han sto med rød bøttehatt og demonstrerte på Egertorget. Med plakater og utdeling av brosjyrer til stort sett overbærende forbipasserende. For Besteforeldrenes klimaaksjon. Vi var ikke på stemmejakt for et enkelt parti da heller. Men vi oppfordret folk til å tenke på miljø og natursamspill før de puttet stemme i valgurna.  I tråd med Norsk Grunnlovs § 112. 

Noen interessante diskusjoner ble det jo med forbipasserende. Det var en slik bestefar kom på da han så de store bokstavkombinasjonene på Rommen skulpturpark dagen etter.

En smilende, velkledd mann rundt 50 spurte bestefar hva budskapet vårt hadde å bety for ham? Bestefar begynte å snakke om at etterslekta, både den enkelte og fellesskapet, eller det «store vi»,  har krav på at vi ivaretar naturressursene våre slik at de også kan ha noe å leve av og for i framtida. Slik §112 slår fast. Politisk grunnlovsfestet ansvar.

Men den smilende mannen var interessert i hvilket utbytte han kunne ha. Som han sa: Hver av oss er først og sist opptatt av å ta vare på seg og sitt. Andres situasjon angikk ham ikke. Han hørtes litt ut som Thatcher eller Ayn Rand, «det finnes ikke noe samfunn» – eller «fellesskap.» Bestefar forsøkte formulere det han hørte gjennom barndommens gamle regle og et verdisyn vi gjorde narr av:  Om mannen kanskje hevdet et syn som innebar: «Først meg sjæl – så meg sjæl – og så min neste hvis det er til fordel for meg sjæl?»  Mannen smilte bekreftende. Sånn var det, slik måtte vi tenke! Når han kjørte Tesla, var det uten tanke for miljø eller felleskap. Det eneste som interesserte ham var å slippe bilavgifter og bompenger, å kunne kjøre en kjapp og fin bil. Få størst mulig utbytte. For egen del. Carl Ivar var hans helt, men hadde falmet litt i det siste.

Bestefar lurte på om det ikke kunne ligge god egennytte i å hjelpe hverandre, sikre felles muligheter for helse og produktivt mangfold? Det trodde han ikke noe på. Bokstavkombinasjonen hans var låst fast i ME – ME – ME. 

Bestefar tenker litt på at det kanskje er vekslingene mellom ME – og WE vi må leite etter, eller holde fast ved. Leite etter nye vekslinger, bedre forståelse av naturens komplekse samspill. Som ethvert fellesskap og også den enkelte er avhengig av.  Som kan gjøre det mulig både å ivareta seg sjøl, hverandre og andre.

Kanskje er det noe slikt vi har klart bedre i våre nordiske land enn de fleste andre steder. En dynamisk veksling mellom ME og WE. Det kan glippe.  

 Flyktningestrømmene, folkevandringene – vil ganske sikkert tilta i åra som kommer. Etterhvert som liv blir vanskelig å holde ut rundt om på den ene kloden vi har, strømmer de dit hvor det fortsatt synes muligheter for plass, for livhank og trygghet for liv. Der det er til å holde ut. Som i nordiske land. Når områder knapt blir til å holde ut i, og folk flykter, kan det også skyldes at noen har fått  lov, eller har tiltatt seg rett – til å drive på som de gjør, tenke som de gjør.  

Kanskje har vi, (også i nordiske land) vært med på å skape (og fortsatt skape) en uutholdelig situasjon for mange som nå strømmer på. Gjennom økonomiske og mellommenneskelige perspektiver som kanskje er mer fastlåste enn vi tror.

 Multinasjonale selskaper (og en tallmessig bitte liten finanselite med et digert ME som mantra) raner til seg land, rikdom og ressurser, produserer dels ved å drive på slavevilkår. Fratar folk flest i mange områder (særlig såkalt tredjeverden) muligheten til å leve av egen jord, utvikle og leve av egen produktive virksomhet. Som gjør dem særlig utsatt for klimaendringenes ødeleggelser. Dels forsårsaket av økonomisk tenkning og produksjonsmåter som de knapt har valgt sjøl.

Her på våre kanter identifiserer vi visst oss sjøl stadig mer som selvomsettelige varer i evig konkurranse og jakt etter egen avkastning og vekst. Hvis du faller utafor kan du skylde deg sjøl. Du er ikke en av oss. En forståelse av «oss» som «vinnerne,» som et slags pervertert fellesskap vi tror vi hører til eller må aspirere til.

Der ME settes som høyeste verdi myntet ut i individuelt forbruk, vekst og nytelse. Som partiene frir til. Der (we) i form av ansvar for miljø, felleskap og omsorg settes i parentes. Slikt kan omsettes, kjøpes, settes ut på anbud.  

 Internasjonalt ser vi at muligheter for å tenke annerledes, til å ta nasjonalt eierskap over egne ressurser, kanskje utvikling av andre samfunnsformer enn de vi kjenner til, skal låses fast gjennom internasjonale handelsavtaler (TISA, TTIP).  Som sikrer storselskapenes store ME og deres frie flyt mot profittmuligheter. (Gjelder også norske selskaper!)

Vil de ikke så skal de. Etterhvert har vi jo rikelig erfaring med å bombe og ødelegge forsøk på alternativer. Det kan ligge penger og god markedsøkonomi, slik det forstås på våre kanter, i militærkompleksene også. God multinasjonal business. Våpensalgene kjenner knapt politiske, nasjonale eller religiøse grenser. Det finnes alltid mellommenn og svarte markeder. Trolig har vi sjøl (Bl.a. gjennom bombing av Irak, Libya, Afghanistan, Syria ) beredt grunnen for den usalige blandingen vi ser av religiøs fanatisme og ungdommelig hybris. Folk som veksler inn usikker selvfølelse og utenforskap (me), i perverterte fellesskap (we) – slik vi bl.a. ser i IS. Som også kobler seg på den økonomiske tenkningen og de svarte markedene i narkotikaomsetning, prostitusjon, menneskesmugling og slavehandel. Som trolig også kan kobles mot individuell veksttenkning og mulig økologisk sammenbrudd.

 Spiller sånt noen rolle når bestefar skal fomle seg fram til en brukbar stemmeseddel i dag eller i morgen? Tja. Slik han ser det er praktisk talt alle partiene partiene, riktignok særlig FrP, Høyre og AP, fanget inn i den internasjonale økonomi- vekst og «fordel – for- meg-sjæl» tenkningen. Strukturer som låser fast koblingene mellom ME og WE.  Som blir fantasiløs i forhold til å endre menneskeskapt økonomisk forståelse og organisering. De synes bare å flytte rundt på små beløp og kommaer,  splitter opp «valget» i små eller større løsrevne saker, men beholder den økonomiske grunnforståelsen. Som kloden knapt tåler stort lenger.

Det finnes kanskje tilløp til alternativ økonomisk tenkning i de mindre partiene. Nok minst i Venstre, Kr.F og SP.

Ingen synes helt å klare diskutere systemsammenhengene, langsiktigheten og ansvaret som følger av den grunnleggende innsikten som ligger i § 112. Som følger av  den etterhvert overveldende kunnskapen vi får om et globalt økologisk samspill i ferd med å skjære seg.  Et maskineri og et løpehjul der en ME-forståelse kan kverne og gå på bekostning av bærekraft og frihet.

Det eneste partiet som synes nær til å løfte innsikten til en overordnet kurs, et peilings-og seilingsmerke, er Miljøpartiet de Grønne. Partiet som likner minst på et vanlig parti.

Som nekter å la seg putte i de faste båsene. Selvsagt har de ikke noen sikre, eller klare ferdige løsninger. Men de synes å ha peilet inn en viktig, trolig nødvendig kurs. De prøver i det minste å dra igang alternative diskusjoner rundt økonomi, der markedet også har plass. Ønsker, i diskusjon med hvem som helst, først og fremst å leite fram strukturer som kan sikre handlingsrom også for kommende generasjoner. Visst kan det både bli vanskelig, eller til og med riskikabelt om vi gir ny dynamikk til veksling og spill mellom WE og ME.

Bestefar er ikke sikker. Men det kan tenkes at han legger ned en grønn stemmeseddel. Så kan åra fram til neste stortingsvalg vise om også MDG fanges inn i løpehjulet, eller om de klarer å holde altlernativ kurs.

Men, siden det er lokalvalg, legges det ganske sikkert inn egne stemmer på Ivar Johansen, SV-eren som er en utrettelig ombudsmann for folk flest. Og på Bjørnar Moxnes og Rødt som er tydelige i forsøk på fellesskapsløsninger.  Godt valg.