Da oldefar første gang la en stemmeseddel i ei valgurne, var han akkurat gammel nok: 21 år. 

Det var på gamle ærverdige Grorud skole i gymsalen. En høytidelig handling. 

Jeg har nettopp stemt ved stortingsvalg for 60. gang. Forhåndsstemt. Fortsatt på Grorud. 

Nå utafor det gamle, litt slitne kjøpesenteret i ei midlertidig brakke. Det kjennes like viktig, men mindre høytidelig. 

De siste 3-4 åra før første det første valget var jeg innom ulike ungdomspartier for å lytte, lese og diskutere før partipolitisk alternativ ble valgt. Valg var ikke noe man tulla med. De siste skoleåra leste jeg mye samfunnhistorie. Bøkene som var redigert av Chr. A. Christensen om «Verden siden 1914» og «Verden siden 1945.» De mange gule bindene om verdenshistorie av Grimberg. 

Våren 62 ble tema for historisk særoppgave «Norsk utenrikspolitikk etter 1945.» Der antydet jeg at binding til EF (som var sterkt diskutert) da, sammen med avhengighet av NATO kunne bli utfordrende for medbestemmelse, frihet og fred i framtida. Det var ikke enkelt.   

De mest åpne diskusjonene fant jeg i Unge Venstre. Diskusjonene klang godt med i det jeg hadde lest. Rundene på tidlig 60-tall bidro til skepsis mot stormaktspolitikk og kolonialisme og til mot-stand mot autoritære ideologier. Inspirerte tro på menneskeverd og likeverd som verdigrunnlag for politikk. Mennesket i sentrum, men ikke aleine – for seg sjøl. Verdivalg.

Med partipolitisk valg gjort, kjentes det riktig å melde seg inn; ta ansvar for å følge opp; bidra. Etter et par år befant jeg meg som leder i Oslo Unge Venstre. Førstegangsvelgeren i 1965 satt i stemmestyret på Grorud. Med ansvar for at alt skulle gå rett for seg. Det gjorde det nok.

De følgende åra, med studier og litt politisk oppfølging i Studentvenstrelaget, ble troa på partiet svakere. Ikke troa på menneskeverd og likeverd eller motstand mot autoritære krefter og stor-makts-politikk. Ny kunnskap pekte mot leie bindinger i de militær-økonomiske kompleksene. Med koblinger til nye former for kolonialisme og et varslet globalt økologisk sammenbrudd i løpet av få generasjoner. En økonomiforståelse knytta til konkurranse om vekst og makt prega begge sider i den «kalde krigen.» Det gjorde også grunnlaget for dannelsen av EF med frimarked og fri flyt av penger og folk som basis. Diskusjonene i Venstre ble for svake, Garbo til tross, og jeg meldte meg ut tre år før Venstre sprakk i 1972.

EEC- avstemmingen i 1972 ble en lærepenge i hvordan særlig Arbeiderpartiet og Høyre kunne jukse med avtaletekster og argumentasjon. Det var nærliggende å gå inn i den politiske gruppen som ville forsvare flertallets «Nei til EF.» Sosialistisk Valgforbund.

Et forbund som nok sprikte for mye. Mange diskusjoner var gode, med unntak for dogmatiske kommunister som heller ikke ble med videre. Gjennom 80- tallet fram til noen år etter 2011, var jeg medlem av SV som menig medlem; fylte små hull i lokale utvalg og komitéer. Jeg lot medlem-skapet dø ut etter at regjeringen Stoltenberg bidro til bombingen av Libya med SV sin velsignelse. Jeg fikk vansker med å skille mellom de to store partiene, om det det var utenrikspolitikk, økono-misk politikk eller skolepolitikk. Uansett om SV eller Frp var med i ulike regjeringer. 

Jeg har vært partiløs i over 10 år, men forsøker følge med. Før forrige stortingsvalg moret jeg meg med en liten test basert på NRK sin «Valgomat,» knyttet til verdigrunnlag og grader av ekstremisme. Ingen av de større partiene kunne sees som ekstreme, men FrP var det klart mest ytterliggående. https://jonfrode.no/mitt-valg/  

Rødt og SV, dels MDG framsto nærmest som sosialdemokratiske arvtakere. MDG svakest med sitt EU-standpunkt. Unionen kan ha enkelte gode miljøtiltak. Grunnverdiene er fortsatt frimarked, konkurranse om vekst; mer til de som har mest. 

Forhåndsstemminga i den midlertidige brakka på kjøpesenteret var ikke særlig høytidelig. Aleine var jeg også. Det er et ganske lite og slitent nærsenter. Små- og mellomstore butikker klippes jevnlig vekk fra verdikjedene. Nasjonale- og oftere internasjonale vare-og produksjonskjeder med storfinans i ryggen sitter med bukta, begge endene og det meste imellom. Vi blir i økende grad og bokstavelig talt prisgitt storfinans og multinasjonale selskaper. Enten det dreier seg om matvarer, energiomsetning, medier, bolig, informasjon, helse og utdanning. Naturressurser og felleseien-dom selges ut. Offentlig forvaltning organiseres etter markedets regnskaps- og konkurranseregler gjennom «New Public Management.» 

Reklamen for «Borgerlig valgseier» som rullet over reklameboardene da jeg venta på T-banen forleden skrek ut at det er «Dine penger! Din familie! Din frihet»! Men det er ikke slike verdier de står for i praksis. Det er de multinasjonales selskapenes penger og frihet, skatteflyktningenes frihet, din og min avhengighet. Det er kampen om de store penga som rår. Det er ikke rom for mennesker, natur eller likeverd som verdier. Kristelig Folkeparti bøyer kne for Mammon. Det er knapt»von i hangande snøre» som den gamle Kr.f, kjempen Bondevik sa. 

I oligarkenes (Trump, Putin Nethanjahu osv), de militær-økonomiske kompleksene sin tid, i grådighetens, vekstens og naturforringelsens tid er et begrep om verdi devaluert.  

Den norske modellen og velferdssamfunnet som har tjent oss godt er under stillferdig avvikling.

De fremste forsvarerne av den er Rødt og SV – med førstnevnte som det tydeligste. De fikk min stemme. Et verdivalg. Det kan virke håpløst, og vi gir oss ikke.